Innledning

- Endelig alene! Jippi, ropte Tore, mens han danset rundt og utførte en slags namdalsk gledesdans. Foreldrene hadde akkurat gitt de siste formaninger og vinket til dem gjennom skitne bilruter på vei ned til bygda igjen.

- Tenk dere det! 14 dager uten masete foreldre og grinete småsøsken! 14 dager med villmarksliv og fiske, ropte Tore. - Fjorten dager!

De tre andre som sto på den lille parkeringsplassen langt inne på fjellet gliste også. - At jeg fikk lov til dette hadde jeg aldri i verden trodd, sa Ruth. - Nei, mora di tror du er seks ennå og lagd av porselen, sa Anne og var som et eneste stort smil.

Det hadde sannelig ikke vært lett å overtale foreldrene. Helt siden desember, da de fikk ideen om at de skulle tilbringe store deler av sommerferien alene på hytta ved Stakkavatnet, hadde de gått systematisk fram. Hytta, som de uten problemer fikk låne av gamle Sivertsen, lå langt til fjells. Det var en fraflyttet fjellgård som lå over tre mil fra nærmeste bebyggelse, men fra enden av fjellveien var det bare 6 kilometer å gå. Bare en liten stue (hytta) og et gammelt fjøs sto igjen av alle de husene som en gang hadde stått på gården. Det var ikke innlagt strøm eller vann, så maten måtte kokes på vedovnen og vannet måtte hentes i bekken.

De hadde satt opp detaljerte planer over all proviant og utstyr de måtte ha for å greie seg så lenge alene. Fiskeutstyr, hermetikk, fyrstikker, tau, myggspiral og førstehjelpssaker. Alt ble notert ned og gjennomgått til minste detalj. De ble enig om at radio, walkman og mobiltelefoner skulle ligge igjen hjemme. - Vi skal nyte stillheten, hadde Anne sagt og sett alvorlig på de andre.

Litt etter litt godtok foreldrene planene. Vanskeligst var det å overtale mora til Ruth. - Ja, men herre gud da barn, dere går jo bare i 6. klasse, og hva med rovdyr og mus, var det første hun utbrøt da hun fikk høre om planene. Men hun måtte omsider gi etter for Ruths overtalelser. I påsken hadde de fått kjørt inn masse hermetikk og utstyr med snøscooter og de to siste dagene hadde de vært flere turer innover med utstyr. Nå sto de altså endelig på parkeringsplassen ved enden av fjellveien og så bilene med foreldrene forsvinne.

- Å se så nydelig det er, utbrøt Anne. De hadde tatt seg en pust i bakken ved en stor stein og satt og så utover landskapet. Under seg så de Stakkavatnet som skinte i sola og de skimtet så vidt hytta og fjøset mellom bjørkene der nede ved vannet. De hadde gått i to timer og hadde bare en kilometer igjen ned mot hytta. -- - Se på de skyene i vest, sa Ruth, - det blir visst tordenvær til kvelds! Tore, som aldri klarte å sitte stille, måtte selvfølgelig klatre opp på steinen slik at han fikk bedre utsikt.

- Kom dere også! Herfra ser jeg nesten til… Det ble plutselig stille. - Hva i all verden! Se på dette, kom å se hva jeg fant! De andre klatret opp på steinen og der sto Tore med en bitte liten trefløyte i hånden. Den var ikke mer enn 4-5 cm lang og hadde fire hull. Den var vakkert utskåret med masse mønstre og så svært gammel ut. Tore tok forsiktig opp fløyta. - Hvem kan ha mistet noe sånt, sa Tore. - Prøv om du får lyd i den, sa Anne ivrig. Tore løftet forsiktig fløyta til munnen. Akkurat da han skulle til å blåse ble det med ett så merkelig stille rundt dem. En kald vind kom gufsende oppover dalen og mørke skyer dekket plutselig for sola. Med ett flerret et kraftig lyn over himmelen og tordenskrallet som fulgte rumlet faretruende mellom bergsidene rundt Stakkavatnet. Regn pisket mot dem og før de visste ordet av det, var de våte til skinnet. De la på sprang ned fra steinen for å komme i hus.

De hadde fordelt arbeidsoppgavene mellom seg etter at de kom gjennomvåte til hytta. Arne og Ruth hadde ordnet mat. Anne og Tore hadde hentet ved og fyrt opp i ovnen. Etter maten hadde de satt den gamle båten på vannet og pakket ut resten av utstyret.

De var da så trette at de gikk tidlig til ro den kvelden. Da de lå på loftet i soveposene tok Tore igjen fram fløyta. - Jeg kan ikke forstå at noe menneske kan lage noe sånt, den ser nesten underjordisk ut, sa Anne. - Fikk du lyd i den i dag, spurte Arne fra den øverste køya. - Noe sier meg at vi ikke skal prøve å blåse i den, sa Ruth, - jeg liker det ikke. Tore løftet fløyta mot munnen og skulle til å blåse.

Skriket, som i samme øyeblikk ljomet mellom åsene, var så hjerteskjærende at det ikke kunne komme fra noe menneske. På loftet i hytta lå fire ungdommer lamslåtte av redsel.