Skyttergravskrigen.
I Nordøst
Frankrike gravde de to hærene skyttergraver som var 70 mil lange fra Den
engelske kanal til grensen av Sveits.
I Den
nordøstlige delen av Frankrike er det et frodig jordbrukslandskap med feit,
fuktig matjord som det er lett å grave
i. Gravene var dype. Foran gravene var det sandsekker og piggtråd. I botnet av
gravene var det lemmer å gå på. Lemmene skulle holde vannet unna. Nesten på
toppen av graven var det en liten avsats som soldatene brukte å stå på når de
skulle skyte. I gravene ynglet det av rotter som spiste av likene og av
soldatenes mat.
Av og til
angrep rottene også soldatene hvis det var lite mat.
Før et angrep
så brukte man kanoner mot fiendens linjer for å ødelegge piggtråd og
maskingevær. Ofte kunne man skyte med kanonene på dagevis.
Området
mellom stillingene ble kalt ingenmannsland. Her var det mange granathull. Av og
til kunne soldater drukne i disse hullene hvis de var på patrulje eller hvis de
deltok i angrep. Hullene var ofte fulle av vatn.
Et angrep
startet ved daggry. Soldatene stormet over ingenmannsland, og angrep fienden
med bajonetter. I mange tilfeller møtte
de på maskingeværsild. Resultatet ble blodbad.
Menn i krig.
Myndighetene
i de krigførende landene brukte propaganda i stor stil for å skape entusiasme om krigen. Soldatene
marsjerte syngende til fronten. Realiteten skulle vise seg å være noe helt
annet.
Det var unge
gutter som fikk skittjobben med å utkjempe slagene. Det var de som måtte dø for
generalenes og politikernes planer. De satt for øvrig langt fra fronten.
Tusenvis av menn døde bare for å erobre noen hundre meter jord.
En av de få
som har skildret det brutale livet ved fronten var Erich Maria Remarque i sin
bok: ” Intet nytt fra Vestfronten”.
Vinteren på
Vestfronten i 1917 var kald og hard. Forsyningene kom ikke fram , og det ble
utkjempet slag som ikke førte til noen resultater.
Det foregikk
samarbeid mellom offiserer og menige på begge sider om ikke å skyte på
hverandre under patruljering. Mange soldater i den franske hæren deserterte.