Kollektiviseringen
av jordbruket.
Rundt 1930 ble private jordstykker slått sammen og kollektivisert. Kulakene som var bønder med tiltakslyst og tæl ble knust. Disse bøndene ble sendt med tog til arbeidsleirene i Sibir. Hungersnøden som fulgte tvangskollektiviseringen av bøndene kostet 14 millioner mennesker livet. 4 millioner barn døde som et resultat av denne reformen. Tilbake stod avfolkede landsbyer.
Kollektiviseringen var en sosial og økonomisk katastrofe. Kornproduksjonen sank drastisk. Bønder som ble tvunget til å bli tvangskollektivisert svarte med å slakte buskapen, slå sund maskinene og ødelegge avlingene. Antallet husdyr ble redusert til det halve.
Kornproduksjonen i 1935 var like stor som den hadde vært i 1890-årene.
Kjempebrukene var ineffektive. I 1938 produserte de private jordlappene til
bøndene 1\5 av den totale avlingen selv om de disponerte bare 1\25 av den
dyrkede jorda. Slike tegn ble ignorert av bolsjevikene.
Jordbruket hadde et oppsving under NEP. I 1928 ble 4\5 av kornet høstet av private bønder. Sovjetunionen var fortsatt på denne tiden et jordbruksland. 80% av befolkningen bodde i 600 000 landsbyer. Bolsjevikene hadde liten kunnskap om livet på landsbygda.
Lenin hadde sagt at framtiden for det russiske jordbruket var store fabrikkbruk. Bøndene skulle bli jordbruksarbeidere som skulle bo i byer med boligblokker, restauranter, sportshaller osv. Driften skulle mekaniseres med traktorer. Disse ble samlet i såkalte Motorstasjoner. Kollektiviseringen førte til at den russiske landsbygda ble statens eiendom samtidig som kommunistene fikk økt kontroll med bondestanden.
Revolusjonen hadde ført til en betraktelig tilbakegang i jordbruket. Storgodsene som forsynte byene med mat forsvant. Mesteparten av kornet ble spist av bøndene selv. Bøndene ville ikke selge kornet fordi prisene var for lave. Da spiste de heller opp kornet selv. Bolsjevikene sendte ut folk på landsbygda for å samle inn korn. Bøndene reagerte med å gjemme det eller selge det til private oppkjøpere.
I 1929 ble også kjøtt rekvirert og det ble innført rasjonering i byene. 27. desember 1929 besluttet Stalin å tvangskollektivisere de beste kornområdene i Russland og likvidere kullakene. De ble delt inn i tre grupper. Den ene gruppen skulle skytes øyeblikkelig, mens den andre gruppen skulle deporteres til Sibir og i den tredje gruppen skulle kullakene jages bort fra kollektivbrukene til mer karrige områder.
Aksjonene startet i begynnelsen av 1930. De ble gjennomført av OGPU-offiserer og bolsjeviker. Flere hundretusen kulakkfamilier ble berørt. Mange ble angitt som kulakker uten at de egentlig var det.
Kollektiviseringen trakk seg til seg fattige bønder som hadde ingen eiendom eller lite å miste. Likevel var det ikke nok folk. Kommunistene måtte få tak i frivillige i byene til å bemanne de nye kollektivbrukene. De måtte ha et fjortendagers kurs før de ble sluppet ut på gardsbrukene. Disse kommunistene drev gardsbrukene med terrormetoder.
Kulakkene ble fraktet til Sibir i kuvogner. Det kunne ta flere uker før de nådde bestemmelsesstedet. Inne i vognene var de stuet tett sammen. Til mat fikk de salt sild og lite vann. De var på vei til det enorme leirsystemet som ble kalt Gulag. I 1931 skulle 2 millioner mennesker være innesperret i dette leirsystemet. Noen kulakker ble satt til å arbeide på kanalen som skulle gå fra Østersjøen til Kvitsjøen. Om vinteren bodde de i spinkle trehytter. 100 000 mennesker omkom i arbeidet på denne kanalen. Kanalen var for grunn til at den kunne brukes av fartøyene som skulle gå igjennom. Mange hadde dødd forgjeves. Det ble også bygd leirer ved Kolyma i Sibir. Her skulle man lete etter gull i et av verdens kaldeste strøk. Både fanger og voktere skulle fryse i hjel. Titusenvis av kulakker døde på steppene i nord.
Virkningen av kollektiviseringen var katastrofal. En god del av landets
kuer, sauer, geiter og griser ble slaktet i 1930. Dyrene ble spist av bønder
som ikke ville sende dyrene til kollektivbrukene. De produktive bøndene ble
sendt til leirene i øst. Lathansene hadde gode dager. De som arbeidet på
kollektivbrukene var lite motivert. Avlingene var i fare.
Kollektivbruk
Områder hvor man hadde en ulmende nasjonalisme, ble nøye overvåket av Stalin. Ukraina ble spesielt hardt behandlet med tvangskollektivisering og deportasjoner. I 1932 var 3\4 av de ukrainske bøndene kollektivisert. Ledelsen på kollektivbrukene for spesielt brutalt fram mot de ukrainske bøndene. I 1932 ville Stalin at storparten av den ukrainske kornavlingen skulle leveres inn til staten. Stalin sendte inn kommunistiske aktivister som skulle finkjemme Ukraina for korn. De av befolkningen som stjal korn ble skutt eller sendt østover i kuvogn. Befolkningen drev klappjakt på småfugler, katter og bikkjer for å ha noe å døyve sulten med. De kommunistiske aktivistene kunne ikke få tak i mer korn. Derfor måtte man ha tak i syndebukker. Metrologer, veterinærer, agronomer osv. ble skutt for å ha sabotert jordbruksrevolusjonen.
Våren 1933 var det hungersnød i Ukraina. Folk spiste hva de kunne komme over. En del ble kannibaler. De overfalt barn og fremmede , og spiste dem opp. Folk forlot landsbyene og dro inn til byene for å finne mat. Svært mange møtte sultedøden i bygatene.
Hungersnøden i Ukraina var politisk styrt. Ukraina var Russlands kornkammer. Kornet lå og råtnet i lagre. Kornet ble eksportert for å tjene hard utenlandsk valuta. 2 millioner tonn korn ble solgt til utlandet i 1932.
5 millioner mennesker i Ukraina døde som en følge av sultkatastrofen. Mange soldater deserterte da de ble satt til å drepe sultende bønder. Desertørene ble henrettet da de dro tilbake til landsbyene sine. Hvis man snakket om sultkatastrofen , så måtte man sone 3-5 år i arbeidsleir. Regjeringen i Moskva ville ikke ta i mot hjelp fra utlandet. Offisielt fantes det ikke noen sultkatastrofe. Utenlandske journalister og intellektuelle ble vist rundt i Russland av bolsjevikene. De ble vist rundt i områder der alt fungerte bra. Butikkvinduene ble fylt med mat og sultende barn ble fjernet fra gatene. De kom tilbake til Vesten i den lykksalige tro at det ikke fantes noen hungersnød.