Borgerkrigen.
I ukene etter oktoberkuppet styrket bolsjevikene situasjonen i St. Petersburg og Moskva. Samtidig arbeidet de for å få til en fredsavtale med tyskerne. Motstanderne begynte å samle sine styrker i Don og Kuban-dalene.
Begge grupperingene manglet uniformer. Det gjorde det vanskelig å skille venn fra fiende.
Store avdelinger med gaster fra den baltiske flåten ble sendt ut for å jakte på de hvite. Folk fra den tidligere overklassen ble drept uten barmhjertighet. Det var nok at man hadde myke hender, så kunne man bli drept av den grunn. De hvite var også like brutale.
Den røde hær ble dannet formelt 28. januar 1918 av Lenin. Trotskij ble utnevnt til krigskommisær i mars. Han måtte bygge opp den nye hæren fra bunnen av.
Trotskij fikk 40000 offiserer og 250 000 underoffiserer til å gå inn i den nye hæren. Disse offiserene var upålitelige. Derfor utnevnte Trotskij politiske kommisærer for å holde et øye med disse karene. Kommisæren kunne få offiseren øyeblikkelig drept hvis han mistenkte han for forræderi.
Sommeren 1918 hadde bolsjevikene bare kontrollen over den indre kjernen av det europeiske Russland. Tyskerne hadde erobret de baltiske stater samtidig som de hjalp Carl Gustav Mannerheim til å slå ned de rødes opprør i Finland.
Grupper av hvite dannet flere regjeringer i Sibir. De fikk hjelp av 40000 tsjekkiske legionærer.
De allierte hjalp de hvite i håp om at de skulle gjenopprette fronten mot Tyskland. Små allierte styrker ble satt i land i Arkhangelsk i nord, Vladivostok i øst og ved Svartehavet og Kaukasus i sør.
Tsjekkerne utgjorde en stor styrke mot de små sammenraskede røde avdelingene. De hvite hærene bestod ofte bare av offiserer. Innen to måneder kontrollerte de hvite store deler av strekningen langs Den transsibirske jernbanen.
I april 1918 ble Tsaren og familien hans sendt til Jekatirienburg som ligger i Ural. Bolsjevikene ville ikke ha noen samlingsmerke som de hvite kunne samle seg rundt. De tjekkiske styrkene nærmet seg byen. 17. juli ble tsar Nikolaj, kona Alexandra, de fire barna og tre tjenere samlet på en lastebil for å bli kjørt bort. De ble så henrettet av folk fra Tsjekaen som var bolsjevikenes hemmelige politi.
Likene ble dynket med svovelsyre og kastet i en grav. Nå ble det satt i gang klappjakt på andre romanover. Hvis de ble funnet, så ble de øyeblikkelig drept.
6. august 1918 måtte de røde rømme Kasan . Trotskij ilte til fronten med det spesialbygde toget sitt for å ildne opp de røde soldatene. I løpet av fire år, så greide han å bygge opp Den røde hær til å bestå av fem millioner mann. Toget var tungt bevæpnet og hadde radio, trykkpresse, ammunisjonslagre, sovevogner og kommandosentral.
Trotskij stoppet de flyktende rødegardistene med å skyte desertørene. Deretter reorganiserte han de som var igjen og gikk til motangrep mot Kasan 10. september.
Samme måned ble Lenin skutt og såret av en kvinnelig sosialrevolusjonær Fanja Kaplan. Det ble innledningen til den røde terror. Alle som hadde en eller annen forbindelse med de hvite ble skutt. Folk begynte å sulte. En tyfusepidemi forsterket sultkatastrofen. Kornet ble fortsatt stående ute på åkrene.
Tyskerne og østerrikerne trakk seg ut av Russland da det ble våpenstillstand på Vestfronten. De solgte geværer og kanoner til de røde. De allierte fortsatte å støtte de hvite. Trotskij,s ry steg etter seieren i Kasan.
Det avgjørende året i borgerkrigen var året 1919. De hvite satte i gang
fire store offensiver. Angrepene var ikke samordnet slik at Trotskij kunne
flytte styrkene sine til de ulike frontavsnittene med tog. De røde hadde korte
kommunikasjonslinjer, mens de hvite fikk lengre forsyningslinjer etter hvert
som de rykket fram. Det var harde kamper som ble utkjempet. Fanger ble drept
uten nåde. I områder som ikke ble kontrollert av verken de hvite eller røde,
herjet gjenger med uavhengige plyndrere.
Hele regimementer og byer skiftet side i løpet av krigen. Kiev skiftet side hele ti ganger. Georgia, Ukraina, De baltiske stater, Aserbaidsjan og Armenia erklærte seg for uavhengige stater.
De hvite rykket fram på alle fronter. Plutselig var den hvite generalen Koltsjak omringet av røde styrker i Ural. Koltsjak måttet trekke seg tilbake til Sibir fulgt av røde styrker. Styrkene hans gikk i oppløsning p.g.a tyfus, sult og manglende motivasjon.
Trotskij måtte nå konsentrere seg om hva som skjedde i sør. General Wrangel hadde erobret Stalingrad 30. juni 1919 og 13. oktober knuste Denikin en rød hær ved Orel. De hvite var bare 300 km fra Moskva. Britene holdt på å ta St. Petersburg. Britiske torpedobåter senket flere russiske krigsskip, mens britiske bombefly bombet flåtebasen Kronstadt.
Trotskij kjørte toget sitt mot storbyen ved Østersjøen 16. oktober 1919. Han oppildnet de røde soldatene fra hesteryggen i et forsøk på at de skulle gjenerobre byen . Etter tre dagers harde kamper klarte de å gjenerobre byen.
I sør begynte de hvite også å få problemer. Det ble satt i gang jødepogromer i de hvite områdene. Moralen og nervene til de hvite soldatene begynte å bli dårlig.
Britene ville ikke lenger støtte general Koltsjak. Han flyktet fra Omsk 14. november med elskerinnen, store gullreserver og hvite soldater langs Den transsibirske jernbanen østover. Det ble en hard ferd med skuddvekslinger med tsjekkerne, tyfus og blodslit. 15. januar 1920 innhentet røde styrker general Koltsjak ved byen Irkutsk. 7. februar 1920 ble han hentet ut av fengslet og henrettet.
Tolv dager senere brøt den hvite fronten ved Arkhangelsk sammen. De hvite styrkene i Murmansk flyktet i hui og hast til Finland. Odessa ble erobret 7. februar.
De nylig uavhengige polakkene prøvde å ta Kiev i Ukraina 7.mai. Trotskij sendte storparten av Den røde hær vestover for å slå tilbake det polske angrepet.
14. august stod bolsjevikene like i utkanten av Warsawa. Plutselig ble de røde omringet av polske styrker og mesteparten av den røde hæren oppløstes i panikk. I løpet av september måned ble bolsjevikene jaget tilbake over grensen til Russland.
De røde satte nå inn ressursene mot den hvite generalen Wrangel. De røde feide inn over Krim slik at Wrangel og hans hvite soldater måtte flykte til Istanbul i Tyrkia. 250 000 soldater flyktet hals over hode.
Flukten til utlandet stoppet opp ikke før i 1926. Millioner av utsatte personer reiste sin veg. Mange reiste ut gjennom havnen i Odessa. En god del reiste til Tyskland gjennom De baltiske land. Paris og Berlin hadde store russisk kolonier. Noen få russiske flyktninger dro til USA.
Kronstadt
Bolsjevikene hadde harde tider. Inflasjonen førte til at lønninger ble utbetalt i form av varer. Foreldreløse barn streifet rundt om i gatene i storbyene som rovdyr på jakt etter mat. Gjenger av bolsjeviker dro rundt på landsbygda og tok korn og husdyr fra bøndene. Det var fortsatt opprør i enkelte regioner som bolsjevikene ikke hadde kontrollen over.
Bøndene trodde at de skulle få det bedre under bolsjevikene. Men de tok skammelig feil. Bøndene reagerte med å så mindre og slakte dyr da bolsjevikene tok avlingene og husdyra fra dem. Matproduksjonen gikk kraftig ned.
Det oppstod hungerskatastrofe i Volgaregionen. Lite mat og sykdommer tok så mye som 5 millioner liv.
Industriproduksjonen gikk kraftig ned. Det var vanskelig å få fram varer fordi jernbanebruer og tog var ødelagt. En industriarbeider fikk en brødrasjon på 800 gram i døgnet. Befolkningen i byene dro ut på landsbygda i en desperat jakt på mat. Befolkningen i Moskva og Petrograd gikk kraftig ned. Situasjonen begynte å bli desperat.
Krondstadt er en marinebase som ligger i Finskebukta like utenfor St. Petersburg. Det var en øy med fort og batterier.
Gastene i Kronstadt likte ikke hva de så. De likte ikke at de ble satt
inn for å arrestere streikende arbeidere inne i St. Petersburg. De var
forbannet på det luksuslivet som bolsjevikene levde i et sultent land. 26.
februar 1921 sendte mannskapene på slagskipene Petropavlovsk og Sevastopol inn
en delegasjon til Petrograd for å se på forholdene der. Noen dager senere ble
det holdt et møte hvor gastene ville ha talefrihet, møtefrihet , pressefrihet,
fagforeningsfrihet og frigivelse av politiske fanger. 2. mars tok marinegastene
kontrollen over Kronstadt.
Gastene i Kronstadt følte seg relativt trygge. De hadde nok kanoner, maskingevær og krigsskip til å forsvare seg med. Men opprørerne gjorde ikke noe med isen som lå i sundet mellom Kronstadt og fastlandet. De kunne ha skutt isen i stykker for å hindre soldater i å ta seg over isen. Det ble ikke gjort. Isteden avsatte gastene de politiske kommisærene, opprettet en fagorganisasjon, en avis og en radiostasjon som hånet bolsjevikene. De ville ha mer demokrati, de ville ha slutt på bøndenes og arbeidernes livegenskap, rett til å skifte arbeid og kommunistenes privilegier skulle avskaffes.
5. mars kom Trotskij med tog til St.Petersburg for å slå ned opprøret. Han spredte flyveblad over isen til opprørerne der han gav dem et ultmatum. Familiene til gastene ble tatt som gisler inne i St. Petersburg. Trotskij samlet tropper inne på stranda for å slå ned opprøret. 6. mars begynte Trotskij å skyte med kanoner mot Kronstadt. Etter kanonaden ble soldater sendt over isen for å ta tilbake flåtebasen. De ble møtt med sterk beskytning. Styrkene måtte trekke seg tilbake. 500 mann ble liggende døde igjen på isen. Tukatjevskij som ledet angrepet samlet sammen 50 000 mann i løpet av de neste dagene. 17. mars om morgenen satte han i gang et nytt angrep. De ble møtt med sterk artilleribeskytning fra kanonene inne på flåtebasen. Isen ble knust og soldater ble drept. Først 18. mars etter et døgns harde kamper, klarte bolsjevikene å ta kontroll med opprørerne. Det var heftige gatekamper inne på baseområdet.
Men kampmoralene til gastene begynte å svikte. Lederne for opprøret hadde flyktet over isen til Finland og mange av opprørerne hadde familiemedlemmene som gisler inne i byen.
Stalin.
Bolsjevikene tok ikke sjansen på at flere Kronstadt-opprør skulle bryte ut. Man ville prøve å vende tilbake til mer normale økonomiske forhold. Tvangsutdeling av mat ble avskaffet og frihandel ble igjen innført. Disse nye tiltakene fikk navnet NEP – ny økonomisk politikk. Lenin var ikke særlig begeistret for den nye politikken. Etter hvert som den økonomiske politikken fikk friere betingelser, så ble den vanlige politikken strammet inn. Kongressen vedtok å forby all opposisjon. Aserbadjan, Armenia og Georgia ble ført tilbake til Russland. Det var Josef Stalin som hadde ansvaret for de ulike nasjonalitetene i Russland.
Josef Stalin arbeidet seg langsomt og metodisk opp mot toppen i partiet. Det var få som la merke til ham. Stalin var kommisær for nasjonalitetene og for arbeider og bondeinspeksjonen.. Denne stillingen brukte han til å overvåke statsapparatets funksjoner. I Politbyrået hadde Stalin ansvaret for den daglige driften av partiet. Den Røde hær var sterkt redusert slik at Trotskijs maktbase var redusert kraftig. I april 1922 ble Stalin utnevnt til leder for Sentralkomiteen. Han fikk makt til bestemme Politbyråets avgjørelser og bestemme over funksjonærenes karrierer.
Lenin fikk et hjerneslag i mai 1922. I løpet av et år fikk han to slag
til. Etter det siste slaget ble han sittende hjelpeløs i en rullestol. De som
stod klare til å ta over makten etter Lenin var Trotskij og Stalin. Lenin var
meget skeptisk til Stalin som leder. Stalin gikk inn i en konspirasjon med
sjefene for bolsjevikpartietet i St. Petersburg Grigorij Sinovjev og i Moskva
Lev Kamenev for å stanse Trotskijs vei mot ledervervet. Stalin bygde opp et
bilde av seg selv som en beskjeden og varm mann som levde sammen med kona og
familien i tjenerkvarteret i Kreml.
Lenin døde 21. januar 1924. Lenins legeme ble balsamert og det ble utstilt i et stort mausoleum som ble bygget på Den røde plass. St. Petersburg ble omdøpt til Leningrad og det var like før at søndag ble omdøpt til Lenindagen. Stalin bar kisten og stod æresvakt ved graven. Han begynte å angripe Trotskijs maktbase hæren. I 1925 måtte Trotskij gå av som leder for Den røde hær. Han ble erstattet av en bondetamp ved navn Klement Vorosjilov. Året etter ble Sinovjev og Kamenev vraket fra sine stillinger.
Stalin hadde kontor i øverste etasje i Sentralkomitebygningen i Moskva. Her samlet han informasjon om partimedlemmer som kunne bli en framtidig trussel for hans maktposisjon.
Stalin slo avgjørende til i 1927. 7. november organiserte Sinovjev og Trotskij store demonstrasjoner mot Stalins politikk i Petrograd og Moskva. Demonstrantene ble arresterte og Trotskij ble sendt på tog til Alma Ata i Kasakstan.