Fronter i øst.
Russland boblet av energi tiden
før Den første verdenskrig. I St. Petersburg var den mest dynamiske byen i
verden innen kunsten. Vitenskap og industri var i verdensklasse. Utlendinger
investerte store summer i økonomien. Den russiske økonomien lå på fjerdeplass i
verden. Det var bare i politikken at det rådde kaos.
I 1897 kunne 70% av alle russere
lese. I det første tiåret av 1900-tallet ble det innført obligatorisk skolegang
for alle mellom 8 og 11 år. Flesteparten av studentene ved universitetene kom
fra fattige familier. Det studerte mange kvinner ved de såkalte folke og
bondeuniversitetene. Mange studenter ble med i radikale politiske grupper.
Russerne likte å lese. Den
russiske middelklassen var velutdannet. Vitenskapsmenn i St. Petersburg var
ledende innen jordforskning, oljekjemi og hydrodynamikk. Dmitri Mendelejev,
Aleksander Popov, Ivan Pavlov og Igor Sikorskij var kjente russiske
vitenskapsmenn. Tsjaikovskij, Sergei Rachmaninov, Aleksander Skrjabin, Sergei
Prokofjev, Nikolaj Rimskij Korsakov og Igor Stravinskij skulle etter hvert bli
verdenskjente komponister.
Russerne var glad i kunst. Det
var i Moskva at man fant de beste samlingene av fransk kunst. Marc Chagall og Vasilij
Kadinskij skulle med årene bli stor navne innen verdenskunsten.
Det fantes store operahus i St.
Petersburg, Moskva og i noen av provinsbyene. Bassangeren Fjodor Sjalapin
innførte skuespillerkunsten i operaen. Russerne var ivrige ballettelskere. Man
måtte bestille i god tid hvis man ville overvære ballettforestillinger.
Primaballerinaene hadde rike beskyttere. Anton Tsjekhov skulle bli en av
verdens mest kjente dramatikere. Han skrev stykkene Måken, Onkel Vanja og Tre
søstre. Maksim Gorkij ble kjent for teaterstykket Nattasylet.
Ute i verden ble Russland siste
skrik. Russisk ballett, Faberge-egg, kaviar, Kiev kylling og vodka ble svært
etterspurt ute i verden.
Men på politikkens område var
Russland godt på vei mot kaos. Politiagenter drev med infiltrasjon og
provokasjon og provinsguvernører kunne henge en mistenkt uten lov og dom.
Regjeringsapparatet var preget av stivhet og korrupsjon.
Det fantes ikke noe parlament som
kunne gi lover. Det var Tsar Nikolaj som var legemliggjørelsen av myndigheten.
Han var liten av vekst. Sønnen hans var en bløder. Forgjengerne hans var
forfulgt av tragedier. I 1881 ble bestefaren Aleksander 2. drept i et
bombeattentat. Faren døde i senga ev en febersykdom.
Nikolaj var beskjeden, tålmodig,
høflig og lojal. Men han hadde ikke den hensynsløsheten, evnen til å påføre
smerte og instinktet for fare som skulle til for å styre et verdensrike.
Hustruen Aleksandra foraktet alt som var russisk. Paret omgikkes bare de som
hadde makt i det russiske samfunnet. De hadde lite kontakt med alminnelige
mennesker.
Paret likte seg ikke i
Vinterpalasset inne i St.Petersburg. Mesteparten av året bodde de i Tsarskoe
Selo som lå i byens vestlige forsteder. De bodde i Aleksander-palasset.
Leiligheten som de bodde i , var innredet i engelsk stil.
Keiserfamilien ble voktet av fire
enorme etiopiere som var kledd i røde knebukser, hvite turbaner og spisse sko.
Paret hadde fem barn. Det var Maria, Tatjana, Olga, Anastasia og Aleksis.
Ungene hadde få lekekamerater. Industrialisering, ny rikdom og nye klasser
skapte spenninger i det russiske samfunnet. Tsaren hadde sterk tro på
eneveldet, og han var dermed lite villig til å sette i gang reformer som kunne
løse problemene. Byråkratiet var enormt og korrupt.
I februar 1904 omringet japanske
styrker den russiske byen Port Arthur i Mandsjuria. Tsar Nikolaj bestemte seg
for å sende den Baltiske flåten til unnsetning for de russiske styrkene son var
innesperret på den andre siden av kloden. Like utenfor Danmark åpnet flåten ild
mot britiske fiskeskøyter som russerne trodde var japanske torpedobåter. Det
brøt ut mytteri på fengselsskipet som fulgte flåten.
I januar 1905 startet presten
Gapon en streik hvor 200 000 mennesker deltok.
Han utformet et bønneskrift hvor man bad om 8-timers dag, grunnlønn og
frigivelse av politiske fanger. 9. januar 1905 samlet 100 000 mennesker seg
foran Vinterpalasset i St. Petersburg med bannere og ikoner. En avdeling
kosakksoldater åpnet ild. 92 demonstranter ble drept. En bølge av streiker og
demonstrasjoner brøt ut over hele Det russiske riket.
Den baltiske flåten seilte videre
på sin odyssé. 27. mai 190 seilte flåten inn i stredet mellom Japan og Korea.
Her ventet en japansk flåte på dem. I dette sjøslaget mistet russerne 12
slagskip, 7 kryssere og 6 destroyere. I Odessa drepte politi og kosakker
streikende og jøder. Om bord på slagskipet Potemkin hadde gastene gjort opprør.
De låste inn offiserene. Tilslutt senket de skipet utenfor kysten av Romania.
Det brøt ut også opprør i Kronstadt som var marinebasen like utenfor St.
Petersburg.
Ute på landsbygda satte bønder
fyr på herregarder og avlinger samtidig som de slaktet ned dyr for fote. Det
ble dannet sovjeter over hele landet. Et sovjet er et råd. I oktober 1905 ble
det varslet generalstreik. Men det var ingen ledere til å styre tumultene slik
at de snart ebbet ut.
De revolusjonære hadde flyktet
til utlandet. De marxistiske sosialdemokratene ble startet i Minsk i 1897. I
1902 ble det holdt en konferanse i en kirke i London. Her ble de to lederne
Vladimir Lenin og Julij Martov uenige. Lenin ville at partiet skulle bli en
organisasjon bestående av profesjonelle revolusjonære. De ble kalt bolsjeviker.
Martov ville ha et større og mer demokratisk parti. De kalte seg mensjeviker.
Det var Lenin som vant avstemningen i London.
Lenin holdt til i Genève. I
november 1905 reiste han til St. Petersburg for å delta i urolighetene der. Han
gjorde ikke noen god figur. Han flyktet da politiet kom ut i gatene. Leo
Trotskij kom derimot tidlig til St. Petersburg. Han tok tidlig styringen med
det største sovjetet i byen. Han var åpen for debatt med alle.
Det var soldatene i hæren som
hindret at alt ble fullstendig kaos.
I oktober 1905 gikk Tsar Nikolaj
med på diverse krav. Han gikk med på ytringsfrihet, trosfrihet og
forsamlingsfrihet. En valgt forsamling Dumaen ble etablert. Men Tsaren beholdt
fortsatt stordelen av sin makt. De konstitusjonelle demokratene var berolighet
slik at de lot være å støtte generalstreiken.
Kosakkene gjenerobret kontrollen
over landet. Trotskij ble buret inn i fengslet i Peter Paul festningen. De
reaksjonære gjennomførte pogromer mot jødene som en slags hevn.
Pjotr Stolypin ble statsminister
våren 1906. Han var en robust og energisk godsherre. Han straffet de revolusjonære
hardt. Bare i De baltiske land ble 2000 opprørere henrettet. Stolypin ble også
selv et mål for terroristene. Huset hans ble sprengt i filler og datteren fikk
ødelagt beina. Men Stolypin gav seg ikke. Han gjennomførte en rekke reformer.
Han solgte statseid jord. Bøndene fikk rett til å eie jord og reise. Han satset
på å bygge opp en klasse av selveier bønder som skulle demme opp for de
revolusjonære.
14. september 1911 overvar
Stolypin en forestilling ved Kiev-operaen sammen med Tsar Nikolaj. I pausen ble
han skutt av en ung mann og dødelig såret. Statsministeren døde fem dager
senere på sykehus.