Romanovenes land.
Rundt 1900 var Det russiske
imperiet en koloss. Det var like stort som USA, Kina og India til sammen.
Russland hadde grenser mot Tyrkia, Iran, Afghanistan, Mongolia og Kina.
Det var Nikolaj Romanov som
hersket over dette enorme området. Mer enn hundre ulike folkeslag bodde her.
Folketellingen i 1897 konkluderte med at 125 millioner mennesker bodde på
russisk territorium.
Nikolaj var en sky, melankolsk og
innesluttet man. Han var egentlig ikke skikket til å styre dette enorme landet.
Kona Aleksandra var av engelsk og tysk avstamming. Sønnen Aleksej var bløder.
Nikolaj hadde titler til å fylle tretten tettskrevne linjer.
Å reise rundt om i dette enorme
riket var vanskelig. Da måtte man reise med tog over de enorme slettene eller
dra med dampbåt oppetter de store russiske elvene. Om vinteren reiste man med
sleder på elvene. Jernbanenettet var 40000 km langt. Skinnene veide halvparten
av den amerikanske standarden og skinnene var ofte lagt på dårlig underlag.
Derfor var det ofte avsporinger. Om sommeren reiste passasjerene med hest og
vogn langs de russiske veiene. Passasjerene lå i halm bak på vogna.
Om vinteren dro man med sleder.
Passasjerene hadde da pels rundt kroppen for ikke å fryse i hjel i den kalde
russiske vinteren. På våren og høsten omskapte regnet vegnene til svære
gjørmehull.
Det var bare Moskva og St.
Petersburg som hadde over en million innbyggere. Moskva var den historiske
hovedstaden, men på 1800-tallet ble regjeringskontorene flyttet til St.
Petersburg.
Moskva var hovedsete for den
russiske ortodokse kirken. Moskva hadde slått seg opp på handel og tekstiler.
Det var blitt bygget mange herskapshus for de nyrike. De spiste russiske retter
som sokouski, borsjtsj og okroskja samtidig som de drakk champagne og vodka i
eventyrlige mengder. Det var restauranter og barer overalt. De fattige gikk på
Traktirer som var enkle barer med bardisk og stoler hvor det ble servert salt
agurk, svart brød , te og vodka.
De fattige bodde i falleferdige
treskur. På hvert gatehjørne var det vakttårn hvor vaktene holdt utkikk etter
brann. De aller fattigste bodde på herberger.
St. Petersburg og Moskva var
knyttet sammen med en 650 km lang jernbane. Det var Peter den store som grunnla
byen. Herskapshusene og slottene ble tegnet av utenlandske arkitekter. 40 000
tvangsutskrevne arbeidsfolk fikk jobben med å oppføre disse bygningene.
Festningsøya Peter Paul dominerer
den nordlige delen av St. Petersburg. Her ligger alle tsarene gravlagt. I
fengslet har blant annet Fjodor Dostojevskij sittet. Langs Nevas sørlige bredd
ligger St. Isaks katedralen,
militærkaserner, ministerier og slott. Vinterpalasset og Eremitasjens fasader
strakte seg 500 meter langs elva.
Byen er omgitt av vann. På den
venstre elvebredden var det tre kanaler gravd i halvsirkler.
Langs kanalene lå det private
herskapshus. Sesongen startet med basar , baller og dansetilstelninger som varte
helt fram til fastetiden. Det ble spilt sigøynermusikk, tangoer og valser.
Russerne er lidenskapelige dansere. Marinjskijteateret spilte for fulle hus. På
Vasilijevskij-øya lå universitetsområdet. De aller fleste studentene var
fattige stakkarer som holdt på å bukke under for sult og fattigdom. På denne
øya lå også Børsen. Den behandlet nesten alle økonomiske transaksjoner i
Russland.
Russerne var besatt av rang.
Borgerne var inndelt i 14 tsjin. Adelen var inndelt i fem rangsordninger – fyrster,
grever, baroner, herremenn med og uten adelskap. Det var bare medlemmer av den
keiserlige familie som kunne kalle seg storhertug. Det var to tusen fyrster i
Russland. Det var også en mengde grever i omløp. Det var bankfolk og
industriherrer som kalte seg baron. To millioner russere kunne kalle seg
adelige. Den rikeste delen av adelen levde avsondret fra samfunnet. De deltok
ikke i det politiske liv, og vinterhalvåret tilbrakte de i Frankrike eller i
Italia.
Det var Den russiske ortodokse
kirken som besørget samholdet i samfunnet. En russer kunne ikke foreta seg
stort uten at han måtte oppsøke et ikon. Ikonet stod i sitt eget hjørne i alle
russiske hus. Dette ikonet ble båret til barselsengen, til brylluper og til
dødsleiet.
Fasten ble overholdt av alle
klassene. Bøndene var de ivrigste. I fasteperioden var det forbudt å innta alle
former for dyreprodukter. Det var mange fasteperioder i løpet av året.
Hellige menn, såkalte staretskij
ble kontaktet av mange troende russere. Disse gamle mennene gav råd om
ekteskap, familiekrangel, hemmelige forbrytelser osv.
Kirken var en viktig del av det
russiske samfunnet siden Peter den stores tid. Kirken registrerte alle fødsler,
ekteskap og dødsfall. Hver landsby hadde en fattig prest som tjente 60 rubler i
året, og som måtte spe på lønna ved å dyrke opp en liten jordflekk. Han levde i
fattigdom og forakt. De russiske prestene kunne gifte seg. Det var det svarte
presteskapet som fikk maktstillingene i den russiske kirken som biskoper,
erkebiskoper og metropolitter. Landet hadde 5000 klostre. Dette var steder for
bønn og kontemplasjon.
Russerne var besatt av synd og
straff. Mordere, tyver, de moralsk fordervede ble betraktet som uheldige. De
politiske fangene som ble sendt til Sibir ble vennlig mottatt av
landsbybefolkningen. Stranniki var menn som vandret rundt i den russiske
villmarken kledd i fillete kapper og bjørkesko. De levde av det
lokalbefolkningen kunne gi dem. Det var tusenvis av veldedige organisasjoner
spredt ut over hele Det russiske riket. De tok seg av blinde, døve, gamle og
syke.
Russerne var ikke så tolerante
overfor andre trossamfunn. Det gikk verst ut over jødene som i perioder ble
rammet av pogromer. Mange jøder emigrerte til USA eller Storbritannia. Over en
million jøder forlot Russland i årene før 1914. Ortodokse jøder levde innenfor
avgrensede områder i Polen, Litauen, Bessarabia og Ukraina. De hadde begrenset
rett til å reise, studere ved universitet, ha offentlige embeter og snakke eget
språk. I gettoene gikk jødene kledd i svarte kapper og hatter og snakket
jiddisch. Utenfor disse samfunnene var det mange jøder som gjorde karriere som
leger, jurister og finansfolk. Mange jøder hadde gjort det svært godt og hadde
blitt rike. Likevel ble mange av dem banket opp i pogromer. Gjenger av pøbler
kunne utføre disse ugjerningene med stilltiende støtte fra tsarens embetsmenn.
De så bare en annen veg når ugjerningene var på sitt verste.
I 1902 hadde Russland 2,5
millioner industriarbeidere som arbeidet innen tekstil, gruve, næringsmiddel og
bygningsindustrien. Halvparten av arbeidsstyrken var kvinner. De arbeidet 11,5
timer på ukedagene og 10 timer på lørdagene. Likevel ble det mye fri . Russerne
hadde 90 helligdager i året utenom søndagene.
Arbeideren hadde rett til to
ukers oppsigelsestid hvis de ble sagt opp. I 1886 ble det forbudt å holde barn
under 12 år i arbeid og kvinner fikk ikke arbeide om natten. Verken kvinner
eller barn fikk lov til å arbeide i gruvene.
Mange arbeidere bodde på rom i
herberger. Her var det plass til tretti personer. Flere familier bodde i
såkalte komorki. Her var det trangt om plassen. Fordelen med disse kummerlige
boforholdene var at de var billige.
Arbeiderne levde på svart brød,
kål, kålsuppe og bokhvetegrøt. De spiste også agurk i store mengder. Bedriftene
hadde butikker hvor arbeiderne kunne handle varer på kreditt. Mange bedrifter
drev også skoler. I mange bransjer var det støttefond som samlet inn midler til
syke, enker og foreldreløse.
Den russiske sjelen lå i
landsbyen. 90 % av russerne var bønder. Folk fra vesten syntes at det lå en
tristhet i det russiske landskapet. Mennene gikk med skjegg og rundklipt hår.
De var ikledd bukser og jakke av ull. Kvinnene hadde litt farge på blusene. De
gikk i sandaler eller lærstøvler. Bøndene var overtroiske, trege og
fatalistiske.
Landsbygatene var lette og uten
fast dekke. Husene var laget av murstein eller tømmer. Takene var av lindebark
eller halm. Det var kun et rom i huset med ildsted til matlaging og oppvarming.
Gulvet var av jord. Det var benker langs veggene og et bord i midten.
Et ikon hang i et hjørne. Bare de
mer velstående hadde et soverom. De aller fleste hadde en rund jordhytte ute på
gardsplassen. Den ble brukt som badstue.
På et torg midt i byen lå kirka.
Presten var lite populær. Den rikeste mannen i landsbyen var mølleren. I
tillegg til å male korn, så drev han å lånte ut penger til skyhøye priser. En
traktir var en enkel bar. Her møttes karene for å ta seg en dram om kveldene.
Ofte ble det sunget til akkompagnement av balalaikaer. Ofte braket karene i hop
i slagsmål. På markedsdagene kom svartkledde kramkarer til landsbyen. Om
vinteren senket stillheten seg over markene. Noen familier laget treskjeer,
malte ikoner og laget kniplinger. De ivrigste tok seg arbeid inne i byene.
Godseierne dro inn til leiligheten som de hadde i nærmeste storby.
Vekstsesongen var bare fire
måneder. Jordsmonnet var skrint og magert i mange områder. Dyra måtte fores
inne fra november og til våren. Da stavret de radmagre ut på beitene.
St. Petersburg sendte ut
guvernører til provinsene for å føre kontroll med befolkningen. De holdt seg
for det meste på herregårdene sine eller de ble forflyttet før de kunne slå
rot. Tsarens tjenestemenn var ofte korrupte. Bøndene foraktet ofte disse
offentlige tjenestemennene. Ofte slo denne forakten ut i drap, vold, hærverk og
mordbrann.
Om sommeren var landsbyen plaget
av mygg, om høsten ble landsbyen begravd i søle og om vinteren raslet
kakerlakkene langs veggene inne i bondehyttene.
De aller fleste bøndene døde i
den landsbyen hvor de ble født. Noen få dro inn til nærmeste by.