Rorbua.

I 1902 var det 1278 fiskere på Sør Gjæslingan under skreifisket. Disse bodde enten i rorbuer, hos de fastboende eller i losjibåter. Det var bare 32 rorbuer her da. Men i årene 1900 -1932 ble det bygd 99 rorbuer og 17 bolighus. I 1932 bodde det 17 familier i været. I sesongen bodde det fiskere på loftet og på lemmen. Det var ikke sjelden at 40 mann kunne ligge på flatseng på et loft. Kona i huset kokte for karene og vasket klær.

Hvert hus og rorbu ble satt opp basert på en kontrakt mellom væreier og huseier. Grunnleie ble krevd av hver fisker. Fiskerne betalte med fisk for rorbua og for plassen som de brukte for å salte og tørke fisk. Han måtte også betale med fisk for hjelletomta han brukte. Rorbueieren måtte også påse at søndagen ble holdt hellig. Han måtte også betale grunnleie til væreieren selv om de ikke bodde noen karer i bua. De som bodde i rorbuene måtte betale leie til rorbueieren.

Rorbueieren bestemte hvem som skulle bo i bua hans. Som regel var det familie og venner som losjerte hos han. Hver mann betalte en buleie til rorbueieren.

Rorbu.

Rorbuene var som regel bygd av materialer fra rivningshus på garden hjemme. Fiskerne ville ikke bruke nye materialer på rorbuene. En rorbu var som regel på en og en halv etasje. På loftet sov fiskerne og i første etasje hadde de bruk, matkister og annet utstyr. I buetasjen spiste man, reparerte utstyr og egnet liner. Karene sov på flatseng i andre etasje. Ofte kunne 20 mann sove på det samme loftet. Det største problemet var den personlige hygienen. Før i tida var det badstuer i fiskeværene, men den ordningen hadde kirken fått avskaffet. Det fantes ikke noe naturlig oppkomme av ferskvann på Sør Gjæslingan. Derfor måtte fiskerne smelte snø eller samle vann fra pytter. Den lille forekomsten av ferskvann førte til at fiskerne sparte på vannet. Det gikk ut over rensligheten.

Mange fiskere kom fra Møre og Helgeland. De fikk ikke anledning til reise heim. Det var tøft å bo i en slik rorbu på ukevis og derfor ble det sparsomt med både gulv, kropp og kroppsvask. Mange lot skjegget gro.

Like etter århundreskiftet ble det vanlig å ha kokker til å stelle i rorbuene. Før så lagde karene sin egen mat etter å ha vært 10-12 timer ute på sjøen. Kokkene vasket   i buene og lagde mat. Som regel var det ungjenter som hadde denne jobben. De kunne være helt nede i fjortenårsalderen. Kokkene kunne være datter, slektning eller kjæreste til en av karene i båtlaget. Kokkene ryddet, vasket, hogg ved , stelte klær og lagde middag.

Hovedsiden