Gjæslingan

Utskrift.

Tidlig historie.

Gjæslingan er en samling små øyer i Vikna kommune i Nord Trøndelag. Stedet ligger ut mot Folla. Landskapet her er karrig, og det vokser for det meste noen gresstuster og lyng på disse skjærene.

Gjæslingan har hatt stor økonomisk betydning fordi fiskeværet ligger i nærheten av rike fiskeplasser.

Folk bosatte seg fast på Sør Gjæslingan først etter 1520. Da hadde fiskebestanden på Folla fått et kraftig oppsving. Jordfunn viser at det må ha bodd folk på Gjæslingan før den tid.

Fra 1610 og utover var en god tid for Sør Gjæslingan . 400 båter rodde ut fra dette fiskeværet i storsesongen.. Hollandske handelsmenn kom til Sør Gjæslingan for å bytte til seg fisk mot andre varer. Hollenderholmen er trolig oppkalt etter disse handelsfolkene.

Fiskerne.

Det var fiskere fra Helgeland og Namdalen som utgjorde storparten av de som drev fiske utenfor Sør Gjæslingan.. Men hvis fisket var godt, så kom det også fiskere fra Finnmark, Troms og fra Mørefylkene. I 1931 var det 3568 registrerte fiskere på Sør Gjæslingan.

I begynnelsen av 1900 tallet kom skreien sigende inn på Folla i enorme mengder. Sør Gjæslingan ble dermed det viktigste fiskeværet på Trøndelagskysten. Hit kom det fiskebåter fra hele landet – Bindalsfæringer, Åfjordbåter, Listerbåter og Møreåttringer. Dessuten kom det også mange oppkjøpsbåter.

Fiskerne hadde et hardt yrke. Derfor ville de ha et godt forhold til Gud. På Kjerkøya ble det reist et kapell av fiskere som kom fra Vefsn, Helgeland og Namdalen. Presten i Fosnes holdt gudstjeneste 2-3 ganger i løpet av sesongen.

En dag under vinterfisket.

I 1931 var fisket godt på Sør Gjæslingan, samtidig som det var dårlig fiske i Lofoten. Det kom båter helt fra Finnmark og Møre. Det deltok 3568 fiskere på 942 båter det året. De fisket opp 8017 tonn skrei. I tillegg lå 150 oppkjøpsfartøyer ute på havna. Disse båtene var med på å presse opp prisen.

Høvedsmennene studerte tidlig om morgenen værvarslingsmasta på Nakken om dagen skulle bringe godt vær eller storm. Oppsynsmannen heiste opp det røde signalflagget på Nakken klokken 07.30. Dermed dro flåten ut i samlet flokk til feltet. Deretter spredte de seg.

Havet var inndelt i felt. Det vart felt for garn, line og juksa. Garnbåtene kunne dra i land 20-30 garn. Da de hadde gjort det dro til Sør Gjæslingan for å selge fangsten. Det gjaldt å komme først. Linebåtene kom som regel inn sist. De skulle i tillegg egne linene før dagen var omme.

Fisken ble solgt til oppkjøpsbåtene eller på bryggene. Fiskene ble talt opp før høvedsmannen fikk pengene sine. Så rodde de båtene opp mot berget og fortøyde dem der. Oppsynsmannen sørget for at det var fri ferdsel mellom båtene. Så ble båten og vottene vasket.

Karene tuslet tilbake til rorbuene, lagde seg mat og tok seg en lur. Nå lyste det fra alle rorbuene. På bryggene ble det sløyet og saltet fisk. Guttunger skar ut tungene på skreien.

Skreien ble så hengt opp på guanohjeller. Trandamperiet produserte tran i store mengder, men lukten var ikke videre god.

På butikken var det travelt. Ofte holdt de oppe til midnatt. På postkontoret fikk fiskerne brev fra familien. Lineegnerne arbeidet til langt på natt. Det ble noen timers søvn før en ny arbeidsdag tok til.

14. april var som regel fisket på Sør Gjæslingan over. Da tuslet en del fiskere opp mot butikken for å gjøre opp gjelden for olje, agnsild, snøre, angler, snus osv. Ofte ble det ikke så stor fortjeneste når gjelden var betalt. Kokka måtte også betales.

Rorbua.

I 1902 var det 1278 fiskere på Sør Gjæslingan under skreifisket. Disse bodde enten i rorbuer, hos de fastboende eller i losjibåter. Det var bare 32 rorbuer her da. Men i årene 1900-1932 ble det bygd 99 rorbuer og 17 bolighus. I 1932 bodde det 17 familier i været. I sesongen bodde det fiskere på loftet og på lemmen. Det var ikke sjelden at 40 mann kunne ligge på flatseng på et loft. Kona i huset kokte for karene og vasket klær.

Hvert hus og rorbu ble satt opp basert på en kontrakt mellom væreier og huseier. Grunnleie ble krevd av hver fisker. Fiskerne betalte med fisk for rorbua og for plassen som de brukte for å salte og tørke fisk. Han måtte også betale med fisk for hjelletomta han brukte. Rorbueieren måtte også påse at søndagen ble holdt hellig. Han måtte også betale grunnleie til væreieren selv om de ikke bodde noen karer i bua. De som bodde i rorbuene måtte betale leie til rorbueieren.

Rorbueieren bestemte hvem som skulle bo i bua hans. Som regel var det familie og venner som losjerte hos han. Hver mann betalte en buleie til rorbueieren.

Rorbuene var som regel bygd av materialer fra rivningshus på garden hjemme. Fiskerne ville ikke bruke nye materialer på rorbuene. En rorbu var som regel på en og en halv etasje. På loftet sov fiskerne og i første etasje hadde de bruk, matkister og annet utstyr. I buetasjen spiste man, reparerte utstyr og egnet liner. Karene sov på flatseng i andre etasje. Ofte kunne 20 mann sove på det samme loftet.. Det største problemet var den personlige hygienen. Før i tida var det badstuer i fiskeværene, men den ordningen hadde kirken fått avskaffet. Det fantes ikke noe naturlig oppkomme av ferskvann på Sør Gjæslingan. Derfor måtte fiskerne smelte snø eller samle vann fra pytter. Den lille forekomsten av ferskvann førte til at fiskerne sparte på vannet. Det gikk ut over rensligheten.

Mange fiskere kom fra Møre og Helgeland. De fikk ikke anledning til reise heim. Det var tøft å bo i en slik rorbu på ukevis og derfor ble det sparsomt med både gulv, kropp og kroppsvask.

Mange lot skjegget gro.

Det ble satt opp bygselskontrakter mellom væreier og rorbubyggere. En rorbueier måtte betale med et visst antall fisk for hver mann som bodde i rorbua hans. Han måtte også betale med fisk for hjelletomta han brukte. Rorbueieren måtte også påse at søndagen ble holdt hellig. Han måtte også betale grunnleie til væreieren selv om det ikke bodde noen karer i bua. De som bodde i rorbuene måtte betale leie til rorbueieren.

Sosialt liv og helseforhold.

Kapellet på Sør Gjæslingan hadde råtnet ned slik at presten måtte holde gudstjenester i friluft når han kom på besøk. Johan Berg fra Rørvik samlet inn penger til å bygge en fiskerheim i 1879. Senere skulle Sjømannsmisjonen ta over drifta av fiskerheimen. Fiskerheimen ble bygd av fiskerne i 1885. Materialene kom fra Spillum Dampsag. Heimen ble drevet av Den indre sjømannsmisjon. Her ble det servert mat som kaffe, kakao og sviskegrøt, lånt ut aviser og bøker og holdt gudstjeneste. På lørdagskveldene ble det arrangert basar og på søndags formiddag kom fiskerne for å delta på møter. Bygningen er vigslet.

I helgene samlet folk seg i hovedværet. Da kunne en del slåsskjemper ryke i hop for å få ut litt frustrasjon og faenskap etter å ha tyllet i seg anselige mengder dårlig brennevin.

Folk som trakterte fele, munnspill og trekkspill ble populære. De spilte opp til dans på svaberg og bryggegolv. Nå ble rorbukokkene populære. De fikk endelig svingt seg. De fiskerne som bodde nærmest Sør Gjæslingan kunne få besøk av kjæresten i helgene

Rorbukokkene og tilreisende kjærester ble passet godt på. Ofte var det kvinnfolk fiskerne sloss om . Hardest foregikk det da det var eget brennevinsutsalg på været. Senere kom smuglerbåter med brennevin på besøk. Oppsynsmennene slo ned på bråk hvis det gikk for hardt for seg.

I 1950 kjøpte Namdalen Fiskerlag ei stor rorbu. Den ble omgjort til ungdomshus og forsamlingslokale.

Lokalbåten begynte å anløpe Gjæslingan regelmessig fra 1885. De som bodde nærmest reiste heim på lørdagene. Da hadde de med seg fisk til familien og de sørget for å vaske seg og bytte til reine klær. På søndags kvelden var de tilbake på været.

Gjæslinganulykkene.

Sør Gjæslingan har blitt rammet av flere store ulykker.

23. februar 1625 dro 700 båter ut på fiskefeltene utenfor Gjæslingan. Karene ble overrasket av storm og uvær. 210 mann druknet denne forferdelige uværsdagen. 500 mann rekte i land i Flatanger. Folketallet gikk ned etter ulykken i 1625. I 1775 bodde det bare 4 familier på øyene og 150 båter rodde fiske. Fangsten ble solgt til oppkjøpere i Trondheim og Bergen uten noen form for mellomledd.

Været ble 23. februar 1865 rammet av en orkan. 700 båter var ute på sjøen, og 210 fiskere omkom. En del fiskere krysset Folla og klarte å ta seg i land i Flatanger.

2. mars 1906 slår skjebnen atter en gang til. 1400 drar ut på havet for å dra torsk. Været er fint. Plutselig slår uværet til Et tett snødrev hindret sikten og kontakt mellom båtene. Men utpå dagen blåste det opp til storm. En del båter klarte å ta seg over Folla til Abelvær. Der ble de tatt vare på av de fastboende. De ble innkvartert i skolestua og i private heimer. Dagen etter ble båtene slept tilbake til Sør Gjæslingan med rutebåten Herlaug.

Mange reddet livet. Det ble utført en heltebragd av mange av de som bodde på Gjæslingan. Georg Brandtzæg fikk med seg noen karer og dro ut i en åttring. De tok med dregger og slepetau. De dro i land flere båter som hadde kommet i havsnød. Brandzæg gjennomførte syv slike turer og reddet i land syv båter. De klarte å få i land mange fiskere. 24 fiskere mistet livet denne dagen i 1906. Selv druknet Georg Brandtzæg året etter. Året etter ble det satt opp en telegrafstasjon på Gjæslingan og det ble satt opp en minnebauta på Flatholmen.

Lov og orden.

I april 1859 ble det holdt et møte mellom væreier Mesterlin og rorbueierne. Da ble det bestemt en Gjæslingelov med 7 paragrafer. Den gikk ut på setting og trekking av bruk, helligdagsfredning, orden i fiskeværet m.m. Det ble fastsatt bøter for overtredelser. Foran hver sesong møttes væreieren og rorbueierne for å diskutere lov og orden i været. Det bidrog til å fjerne eventuell misnøye. I 1877 begynte den første oppsynsmannen på Gjæslingan. Tilsynsmenn ble valgt for å være oppsynsmannens representanter ute på feltet.

Fyrlys

Rundt 1870 årene begynte rutebåtene å gå over Folla. Dermed ble det bruk for fyrlys. I 1875 begynte man å bygge en fyrlykt på Haraldsøykråka ved Sør Gjæslingan. Det var vanskelig å bygge fyret. Brakka som var satt opp for arbeiderne ble flere ganger feid på sjøen av uværet. Men i oktober 1877 hadde man lykkes i å sette opp fyret. Fyret skulle være et familiefyr.

Det var ikke ufarlig å bo på dette fyret fordi sjøen skylte over huset på fyret når det blåste storm. I 1896 druknet postføreren. I 1902 ble det bestemt at bare mannfolk skulle bemanne fyret.

Væreierne

Den første væreieren på Sør Gjæslingan var Hans Hagerup. Han skulle senere bli borgermester i Trondheim. I 1729 kjøpte Hans Hagerup fra Trondheim Sør og Nord Gjæslingan, Sørøya og Harladsøya .

I 1747 kjøpte Jon Andersen Findgaard Karstenøy Gjæslingan. Han døde to år senere. Enka Ellen Borchmann styrte fiskeværet i noen år. Hun giftet seg i 1765 med kaptein Nagel Lemvig. I 1779 tok Peder Lemvig over. I 1788 tok broren Christian Bugge Lemvig over driften.

Siden Hans Hagerup sin tid, så har det vært 16 eiere av Sør Gjæslingan.. Mange investerte i fiskevær uten selv å bo der. Som regel var det en værbestyrer som tok seg av den daglige driften av været.

I 1800 kjøpte Schilliås på Jøa Sør Gjæslingan av Jacob Bentzen Juul. I 1803 solgte han fiskeværet til Arnt Solem fra Trondheim. Han oppførte en ny hovedbygning med butikk. Hans Christian Hauge var på denne tiden på Gjæslingan for å kjøpe fisk. Det sies at det var han som hjalp Solem med penger slik at han kunne kjøpe Sør Gjæslingan. Hauge var på Gjæslingan i årene 1803-1804. I tillegg til å kjøpe fisk , så holdt han åndelige møter i fiskeværet.

Da Schilliås døde, så tok forpakteren hans Christian Fredrik Nergard over driften . I 1869 tok Anton Brandtzæg over driften av Sør Gjæslingan. Han startet på en lang og stabil periode som eier av fiskeværet.

De fleste husene på Gjæslingan er bygd i perioden 1869 til 1969. Det var i den perioden at Brandsægfamilien eide Sør Gjæslingan. Det var væreieren som eide grunnen. Han bestemte hvilke rettigheter og hvilken økonomisk virksomhet som skulle være på Sør Gjæslingan.. De stod for salg og omsetting av fisken. Som regel ble fisken sendt med jekter til Bergen og solgt der i bytte mot mel og korn.

De fastboende.

I 1890 var det fire leilendingsbruk på Sør Gjæslingan. Husene stod på bygslet grunn. Bøndene fikk mesteparten av inntektene fra fiske. Bøndene hadde noen få kyr, sauer og griser. Bøndene rodde ut til øyene for å samle nok vinterfor til dyra.

De fire familiene som bodde på Gjæslingan i 1860-årene bodde på tre øyer. De bodde på Heimværet, Flatholmen og Kalholmen. Disse familiene var leilendinger og bygslet jord hos væreieren. De måtte bruke 300 omliggende øyer for å sanke nok for til dyra sine. De måtte få tak i bruk tare og fiskeavfall hvis det knep. Taren ble skåret om seinvinteren og våren. Ei ku trengte tre færinger lastet med tare. Sjøen måtte være rolig når man skar tare. Derfor tok man i bruk nettene til dette arbeidet. Taren ble tørket på et skjær og deretter lagret på bryggeloftet.

Før taren ble gitt til kyrne, så ble den lagt i ferskvann for å trekke ut saltet.

Fisket var det viktigste livsgrunnlaget for disse familiene, men småbruket var godt å ha når fisket sviktet.. Disse bøndene hadde også tillatelse til å fiske etter laks. På 1700-tallet brukte de vorper. Det var en not hvor det var plassert et vakttårn. Her måtte fiskerne sitte og se etter om det kom laks inn i nota. De stengte den når de fikk øye på laksen. Denne metoden var tidkrevende. Rundt 1870 tok de i bruk i kilenot.

Til å fyre i ovnen brukte de torv og tørket kumøkk. De fastboende bøndene hadde også anledning til å samle inn ederdun og egg. Det var tidkrevende å rense duna for skitt og lort. Halvparten av duna skulle væreieren ha. Man måtte samle inn dun fra 60 reir for å få til ett kilo.

Det var skole på Sør Gjæslingan. De som kom fra Sørøya måtte bo hos kjente mens de gikk på skolen.

Fra 1930 begynte skreimengden å gå ned. Det ble mindre fiskere som kom til å holde til på Gæslingan under sesongen.. Mange demonterte rorbuene og solgte dem som bolighus til andre deler av Namdalen. Utover 1930-årene stagnerte utviklingen på Sør Gjæslingan. Prisene sank og innsiget av torsk ble dårligere. Fiskerne dro heller til Lofoten. De aller fleste hadde skaffet seg båt med motor og lugar. De var ikke lenger avhengig av rorbuer, men en god havn.

Havna i Sør Gjæslingan var ikke særlig. De fastboende krevde at det ble bygd molo. Under andre verdenskrig ble det bygd molo mellom Store Langøy, Lilløy, Lyngsnesholmen og Nakken.

På 1950-tallet fikk fiskerne en av de store rorbuene av væreieren. Den ble ominnredet til forsamlingshus.

Sør Gjæslingan fikk elektrisk lys i 1962. Det var fortsatt aktivitet på været. I 1968 deltok 95 båter med 115 mann i fisket etter skrei. De tok opp 695 tonn skrei det året.

Familien Brandzæg gav seg som væreiere i 1964 etter over 100 års drift. En innflytter tok over, men i 1969 var han konkurs.

Petter Kjølleberg fra Lista tok nå over som væreier. Han hadde vært lærer på Sør Gjæslingan og hadde giftet seg med en jente fra været. Han kjørte en tøff linje overfor de 82 innbyggerne.

Søknader om å få kjøpe tomter på været ble avvist. Det tok ikke lang tid før den første søknaden om fraflyttingstilskudd ble sent til Vikna kommune. Kommunen ville ikke gi tillatelse til fraflytting til å begynne med.

Men i 1975 kunne kommunen tilby byggeklare tomter i Rørvik. I løpet av to år flyttet alle familiene utenom to. Væreieren flyttet også, men han fortsatte å drive fiskemottaket.

1976 – 77 var siste året at det var drift på skolen. Da var det en lærer og en elev i klasserommet Nå gikk væreieren konkurs. Det stod igjen bare 7 rorbuer nå. På det meste hadde det vært 100 buer.

Miljøverndepartementet tok over de ubebygde områdene på Sør Gjæslingan, mens Woxengs samlinger på Rørvik tok seg av tilsynet med rorbuer, brygger og butikklokaler. Kystmuseet har pusset opp mange bygninger . Om sommeren åpnes butikken fordi da inntar turistene Sør Gjæslingan.

I 1978 går væreieren konkurs. Butikken blir lagt ned og lokalrutebåten innstiller sin. virksomhet. Rutebåten hadde sitt siste anløp til Gjæslingan i 1982. Dermed må de gjenværende familiene flytte inntil Rørvik. Folk ville ha tilgang til skole, butikker, helsestell etc. Gode og raske båter gjorde det mulig å komme ut til feltene kjapt også fra Rørvik.

De som har flyttet fra Sør Gjæslingan bor her fortsatt under fiskesesongen og om sommeren.

Været ligger bare et par timer med sjark fra Rørvik.

Turistvær.

På slutten av 1970-tallet, så var det bare 20 rorbuer igjen på Sør Gjæslingan. På det meste var det 100 rorbuer i dette været. Væreieren fikk støtte til å rive mange av bygningene. Heldigvis har man tatt vare på bestyrerboligen, fiskemottaket, salteriet, trandamperi og fiskehjell.

I 1978 kjøpte Miljøverndepartementet Sør Gjæslingan, Sørøya og Haraldsøya. Kystmuseet Woxengs Samlinger står for driften av været og de eier halvparten av bygningene på Gjæslingan. I 1980 var mange av bygningene svært nedslit. Museet har siden drevet med å pusse opp mange av bygningene.

De som tidligere var fastboende holder husene sine godt ved like, de holder sau, setter poteter og ror fiske.

Sør Gjæslingan blir hvert år besøkt av et stort antall turister.

Hovedsiden