De fastboende.
I 1890 var det fire leilendingsbruk på Sør Gjæslingan. Husene stod på
bygslet grunn. Bøndene fikk mesteparten av inntektene fra fisket. Bøndene hadde
noen få kyr, sauer og griser. Bøndene rodde ut til øyene for å samle nok vinterfor
til dyra.
De fire familiene som bodde på Gjæslingan i 1860-årene bodde på tre øyer.
De bodde på Heimværet, Flatholmen og Kalholmen. Disse familiene var
leilendinger og bygslet jord hos væreieren. De måtte bruke 300 omliggende øyer
for å sanke nok for til dyra sine. De måtte
ta i bruk tare og fiskeavfall hvis det knep. Taren ble skåret om
seinvinteren og våren. Ei ku trengte tre færinger lastet med tare. Sjøen måtte
være rolig når man skar tare. Derfor tok man i bruk nettene til dette arbeidet.
Taren ble tørket på et skjær og deretter lagret på bryggeloftet.
Før taren ble gitt til kyrne, så ble den lagt i ferskvann for å trekke ut
saltet.
En liten gard
Fisket var det viktigste livsgrunnlaget for disse familiene, men
småbruket var godt å ha når fisket sviktet.. Disse bøndene hadde også
tillatelse til å fiske etter laks. På 1700-tallet brukte de vorper. Det var en
not hvor det var plassert et vakttårn. Her måtte fiskerne sitte og se etter om
det kom laks inn i nota. De stengte den når de fikk øye på laksen. Denne
metoden var tidkrevende. Rundt 1870 tok de i bruk i kilenot.
Til å fyre i ovnen brukte de torv og tørket kumøkk. De fastboende bøndene
hadde også anledning til å samle inn ederdun og egg. Det var tidkrevende å
rense duna for skitt og lort. Halvparten av duna skulle væreieren ha. Man måtte
samle inn dun fra 60 reir for å få til ett kilo.
Det var skole på Sør Gjæslingan. De som kom fra Sørøya måtte bo hos
kjente mens de gikk på skolen.
Fra 1930 begynte skreimengden å gå ned. Det ble mindre fiskere som kom
til å holde til på Gæslingan under sesongen.. Mange demonterte rorbuene sine og
solgte dem som bolighus til andre deler av Namdalen. Utover 1930-årene
stagnerte utviklingen på Sør Gjæslingan. Prisene sank og innsiget av torsk ble
dårligere. Fiskerne dro heller til Lofoten. De aller fleste hadde skaffet seg
båt med motor og lugar. De var ikke lenger avhengig av rorbuer, men en god
havn.
Havna i Sør Gjæslingan var ikke særlig god. De fastboende krevde at det
ble bygd molo. Under andre verdenskrig ble det bygd molo mellom Store Langøy,
Lilløy, Lyngsnesholmen og Nakken.
På 1950-tallet fikk fiskerne en av de store rorbuene av væreieren. Den
ble ominnredet til forsamlingshus.
Sør Gjæslingan fikk elektrisk lys i 1962. Det var fortsatt aktivitet på
været. I 1968 deltok 95 båter med 115 mann i fisket etter skrei. De tok opp 695
tonn skrei det året.
Familien Brandtzæg gav seg som væreiere i 1964 etter over 100 års drift.
En innflytter tok over, men i 1969 var han konkurs.
Petter Kjølleberg fra Lista tok nå over som væreier. Han hadde vært lærer
på Sør Gjæslingan og hadde giftet seg med en jente fra været. Han kjørte en
tøff linje overfor de 82 innbyggerne.
Søknader om å få kjøpe tomter på været ble avvist. Det tok ikke lang tid
før den første søknaden om fraflyttingstilskudd ble sent til Vikna kommune.
Kommunen ville ikke gi tillatelse til fraflytting til å begynne med.
Enebolig.
Men i 1975 kunne kommunen tilby byggeklare tomter i Rørvik. I løpet av to
år flyttet alle familiene utenom to. Væreieren flyttet også, men han fortsatte
å drive fiskemottaket.
1976 – 77 var siste året at det var drift på skolen. Da var det en lærer
og en elev i klasserommet Nå gikk væreieren konkurs. Det stod igjen bare 7
rorbuer nå. På det meste hadde det vært 100 buer.
Miljøverndepartementet tok over de ubebygde områdene på Sør Gjæslingan,
mens Woxengs samlinger på Rørvik tok seg av tilsynet med rorbuer, brygger og
butikklokaler. Kystmuseet har pusset opp mange bygninger . Om sommeren åpnes
butikken fordi da inntar turistene Sør Gjæslingan.
I 1978 går væreieren konkurs. Butikken blir lagt ned og lokalrutebåten
innstiller sin virksomhet. Rutebåten hadde sitt siste anløp til Gjæslingan i
1982. Dermed må de gjenværende familiene flytte inn til Rørvik. Folk ville ha
tilgang til skole, butikker, helsestell etc. Gode og raske båter gjorde det
mulig å komme ut til feltene kjapt også fra Rørvik.
De som har flyttet fra Sør Gjæslingan bor her fortsatt under
fiskesesongen og om sommeren.
Været ligger bare et par timer med sjark fra Rørvik.