Kapitel 5. Det mørke hullet.

– - Haaa! Et kart!! – Hva betyr det krysset? spurte Ruth. – Det er sikkert et skattekart, sa Arne. Tore nikket og sa: – Vi går og leter etter skatten. – Jeg tør ikke, sa Ruth og Anne i kor. - Da kan dere lage mat imens, sa Arne. - Ja ,det kan vi gjøre, sa Ruth. - Vi lager pølser!!! ropte Anne etter guttene.

– Akkurat da Tore tok opp kartet i fra kisten, hørte de det samme hjerte- skjærende skriket og de pulserende vingeslagene som de hadde hørt flere ganger før. Alle sprang opp for å se om de kunne finne ut hva det var. Ingenting spesielt var å se. Arne og Tore sprang ut. Da så de den samme store mørke skyggen som de hadde sett i fjøset tidligere. Skyggen forsvant inn i fjøset. De løp inn for og si det til Anne og Ruth. Ruth ble vettskremt og løp for å gjemme seg.

– - Bli med, så går vi ut og leter alle sammen, sa Arne fort. Han var så ivrig at han hoppet opp og ned! Jentene nølte litt, men de ble med likevel. Matlaginga ble glemt. Skattejakt var mer spennende enn å være inne. Kartet var litt utydelig, men de fulgte kartet dit de trodde at skatten var. De ble ført nedover stien i retning den nedbrente hytta . Tore gikk til midten av det falleferdige golvet der han trodde skatten kunne være.

– Plutselig hørte Arne, Anne og Ruth et høyt skrik fra stedet der Tore hadde stått. - Tore er vekk! utbrøt Ruth redd. Arne og Anne så forbauset på Ruth. De gikk til midten av golvet der Tore hadde stått for en liten stund siden. Der så de et stort hull. –Tore! ropte Arne. - Ja, hørte de nede i hullet. – Hopp ned dere også. Jeg ser noe her! Kanskje det er skatten! Arne ble nysgjerrig og hoppet nedi. Anne var forelsket i Tore, så hun holdt for øynene og hoppet etter. –Auu! Jeg tør ikke å hoppe! sutret Ruth. - Jeg kan være her imens, og holde vakt. - Ikke vær så pysete!

– - Hør!! sa Tore, og trampet i bakken. Dunk,Dunk,Dunk! Tore stilte seg litt lengre fram og trampet igjen. Klink,Klink!! - Det må være en luke her! - Jeg hører det på lyden! sa Arne. - Jeg har lys på klokken min!! sa Ruth, og kastet klokken ned til de andre. Tore tok imot klokken og lyste på bakken. Anne forsøkte å ta bort litt gjørme fra bakken. – Se det er en safe. – Hvordan skal vi åpne den? spurte Anne. –Vi må sikkert ha en kode, sa Arne.

– - Ruth!! ropte Tore. – Hvor er du?? - Jeg har funnet noe, hører de langt borte i fra. - Hva har du funnet? spurte Anne nysgjerrig. – Et papir med tall på! svarte Ruth. – Kanskje det er koden!! utbrøt Arne. - Si hva tallene er!! ropte Tore! –7800!! kom det høyt og tydelig tilbake. Anne slo inn sifrene, og de hører et klikk. Tore åpnet safen forsiktig. - Vi har funnet skatten ! utbrøt Anne, Arne og Tore i kor. – Hvordan ser den ut? spurte Ruth. – Det er en rund mynt av tre. Den er omtrent 4-5cm, og den har de samme utskjæringene som alle de andre tingene vi har funnet!!

– – Åå, det ble plutselig så kaldt og mørkt her nede! utbrøt Anne skjelvende av redsel. – Det er fuktig her også! sa Arne. Tore kostet støvet av mynten. Plutselig begynte alt å riste og skjelve ,og de hører det hjerteskjærende skriket og de kraftige, pulserende vingeslagene. Ruth ble livredd og hoppet nedi hullet til de andre. – Hvorfor kommer du hoppende nå plutselig? spurte Tore. – Jeg ble så skremt, utbrøt Ruth. – Hvordan skal vi komme oss opp? spurte Arne. De andre ristet på hodet. Det hadde de ikke tenkt på. Alle ble redde. –Kanskje vi kan…….!!