Krigseilere
Norges største bidrag i de alliertes kamp mot aksemaktene var den norske
handelsflåten. 30000 nordmenn seilte om bord på norske skip under andre
verdenskrig. Norske skip seilte på Atlanterhavet, Middelhavet, Det indiske hav og
Stillehavet. Disse skipene var med i evakueringen av Dunkerque og landgangen i
Normandie.
På et regjeringsmøte i Romsdal 22. april 1940 ble bruksretten til norske
skip utenfor tysk herredømme overført fra rederne til den norske regjeringen.
Det nye rederiet fikk hovedkvarteret sitt lagt til London. Rederiet ble kalt
Nortraship og ble verdens største rederi.
Sommeren 1940 var 26 norske skip holdt i forvaring av franskmennene i
havner i Nord og Vest-Afrika. 700 nordmenn ble holdt i forvaring om bord i disse
skipene eller internert i fangeleire. En del nordmenn klarte å rømme, men de
aller fleste ble satt fri etter den allierte landgangen i Nord-Afrika.
Den største innsatsen til den norske handelsflåten var deltakelsen i
slaget om Atlanterhavet. Norske skip fraktet krigsutstyr og drivstoff fra
havner på den amerikanske østkysten og fraktet varene over Atlanteren til
havner på den britiske vestkysten som Glasgow, Manchester, Liverpool, Cardiff,
Newport, Swansea og Avonmouth.
Spesielt var tankbåtene viktige for britene. De fraktet drivstoff til de
kjempende styrkene. Norske skip fraktet 6,5% av all tørrlasten og 19% av all
oljen som ble fraktet til Storbritannia under krigen.
De forsyningene som kom med norske skip gjorde det mulig for britene og
amerikanerne å bombe Tyskland og tyskkontrollerte områder. Det var nødvendig
for å kunne sette i verk landgangen i Normandie.
For tyskerne var det viktig å få stoppet tilførslene til Storbritannia
som kom over Atlanterhavet. Fra baser i Norge, Belgia, Nederland, Luxembourg og
Frankrike ble det sendt fly og ubåter ut i Atlanterhavet for å ødelegge de
allierte konvoiene.I begynnelsen av krigen var det få krigsskip som kunne
eskortere handelsskipene på deres ferd over Atlanteren. Tyske skip og ubåter
herjet vilt i konvoiene. Et stort antall skip gikk ned og tusenvis av sjøfolk
omkom.
For å erstatte skipene som ble senket, så ble det konstruert en skipstype
som var godt egnet for masseproduksjon. Det var Libertyskipene. De var 133
meter lange og kunne ta 10500 tonn last. I løpet av krigen ble det bygd 2710
Libertyskip. De største verftene kunne bygge et slikt skip om dagen.
Etter hvert ble det bygd flere eskortefartøyer og langtrekkende fly ble
satt i drift. I 1943 ble det senket et stort antall tyske ubåter.
I begynnelsen av krigen var de fleste norske handelsskipene uten
bevæpning. Det ble en høyt prioritert oppgave å bevæpne disse skipene. I løpet
av krigsårene ble det utplassert 3279 kanoner og 3815 maskingevær på norske
skip. 2000 skyttere ble utdannet ved skoler i USA, Canada og England.
De norske skipene var i godt hold da krigen brøt ut. 62% av skipene var
motorisert – motorskip. 19 % av skipene gikk i linjefart, mens 42 % gikk i
tankfart. Tankskipsflåten var på 247 skip og utgjorde 18 % av verdens samlede
tankskip.
I hele 1942 mistet de allierte 1664 skip. 10 % av disse var norske. Under
hele krigen mistet de allierte 21,5 millioner bruttotonn ute i Atlanteren. 68%
av skipene ble senket av ubåter, mens 13 % av skipene ble senket av fly.
30000 allierte sjøfolk omkom. Mange av de norske sjøfolkene seilte under
hele krigen. 4000 norske sjøfolk mistet livet under krigen og 710 skip gikk
ned.
En del norske sjømenn som overlevde havari havnet i tysk eller japansk
fangenskap. De 300 nordmennene som havnet i japansk fangenskap fikk en heller
ublid behandling. I tillegg til sjøfolkene havnet 500 mennesker av norsk
opprinnelse i japansk fangenskap. Det var misjonærer, forretningsfolk og folk
innen shipping. De ble tatt i forvaring på 97 ulike steder i Asia.
De som seilte var utsatt for et enormt fysisk og psykisk press. Mange var
ødelagt da krigen var ferdig. En del fikk problemer 15 – 20 år etter krigen –
de såkalte seinvirkningene.
Inntektene fra handelsflåten gav Londonregjeringen god økonomi. Den kunne
betale ute og hjemmefrontens utgifter og utgiftene til den sivile
administrasjonen. Lån ble betalt ned og regjeringen var i stand til å betale
for varer og forsyninger som trengtes i Norge etter frigjøringen.
Da Norge ble med i krigen, så tjente norske sjøfolk bedre enn sine
britiske yrkesbrødre. De britiske myndighetene forhandlet med Nortraship om at
norske sjøfolk skulle ha samme betaling som britiske sjøfolk. Differansen i
lønn skulle betales inn på et hemmelig fond. Fondet var på 43 millioner kr da
krigen var over. Det ble en bitter strid mellom myndighetene og krigsseilerne
om hvem som skulle ha disposisjonsretten over formuen. Krigsseilerne tapte i
Høyesterett. I 1969 fikk krigsseilerne 155 millioner i krigspensjon fra den
norske stat som kompensasjon for sine anstrengelser under krigen.