Flyktninger
Under kampene i Norge, så rømte 30 000 nordmenn over grensa til Sverige.
Da kampene tok slutt, så kom de aller fleste hjem igjen.
I mai 1940 dro 34 norske fartøy over til England. Det var alle slags
båter –fra motorbåter til fraktskuter. Noen ungdommer prøvde å padle over til
England i kajakk, men de måtte vende tilbake til kysten eller de druknet. De
som dro ville delta i frigjøringen av Norge.
Folk som ville rømme unna den tyske okkupasjonsmakten kunne dra til
England eller Sverige. Englandsfarten og svensketrafikken skulle bli livsviktig
for norsk motstandsbevegelse. De som dro til England gikk inn det nye norske
flyvåpenet, bemannet norske skip eller begynte å arbeide i den sivile norske
administrasjonen i England.
Utover sommeren og høsten 1941 ble det grunnlagt eksportgrupper i
Ålesund, Bergen og Bømlo. Disse gruppene fraktet folk fra andre deler av Norge
over til England. Folk som bodde på kysten organiserte overfarten til
Storbritannia selv. Ferden over var farefull. Flyktningene kunne komme ut for
storm og uvær, eller bli tatt av uvær. Tyskerne var redde for at flyktningene
skulle ha med seg opplysninger om tyske forsvarsanlegg.
Norske agenter i Sicherheitspolizei klarte å sprenge flere
eksportgrupper. Trafikken over til England tok slutt i 1942 p.g.a. store tap.
3300 personer hadde klart å ta seg over til England. 20 båter med 160 personer
om bord gikk ned p.g.a. uvær eller at de ble senket av tyske fly. 7 båter ble
oppbrakt av tyskerne. 160 englandsfarere ble henrettet av tyskerne eller omkom
i tyske konsentrasjonsleire.
Fra Shetland og Peterhead ble det fraktet sabotører, etterretningsagenter
og instruktører til og fra Norge. De som stod for denne farefulle trafikken ble
kalt Shetlandsgjengen. De var en avdeling av britiske Special Operation
Executive.
Gjengen hadde 200 ekspedisjoner over til norskekysten. De satte til
sammen 200 agenter i land og tok med 350 ettersøkte motstandsfolk tilbake til
England. De fraktet 314 tonn utstyr og våpen til norsk motstandsbevegelse.
Shetlandsgjengen brukte i den første tiden fiskeskøyter og fraktskuter.
De opererte om høsten og vinteren. De kom inn til norskekysten om nettene i ly
av nattemørket. Om sommeren lå båtene i ro. Noen skøyter gikk ned i storm eller
ble senket av tyske fly. Gjengen mistet over 10 båter og ca. 50 mann.
De store tapene førte til at Shetlandsgjengen fikk 3 amerikanske
ubåtjagere – Hessa, Hitra og Vigra. De to siste krigsårene utførte disse raske
båtene over 100 oppdrag på norskekysten uten tap.
I 1942 ble flere motstandsgrupper rullet opp og over 700 norske jøder ble
deportert til Tyskland. Det året rømte 7500 personer over grensen til Sverige,
derav 1100 jøder. I 1944 dro 16000 personer over til Sverige. Da krigen var
over, så hadde 50000 personer flyktet til grannelandet i øst. De aller fleste
dro over grensa på egen hand. Folk som var ettersøkte av tyskerne, ble ført
over grensen med hjelp av eksportgrupper. 200 mennesker mistet livet da de
skulle krysse grensen til Sverige – 100 flyktninger, 30 loser og 50 andre
eksportfolk.
4 store grupper organiserte flyktningetrafikken i Sør-Norge i 60 ulike
flyktningruter. I Trøndelag og Nord-Norge ble det organisert over 50
forskjellige ruter over til Sverige. Flere hundre mennesker arbeidet som
grenseloser og dekningsverter. Det var ikke bare nordmenn som dro over. Fanger fra
serbiske, russiske og polske fangeleire i Norge ble brakt i sikkerhet i
Sverige.
De som rømte var i en akutt faresituasjon. De trengte dekning, falske
identifikasjonspapirer og en los som kunne føre dem over til Sverige. De som
var loser hadde vanlig jobb. De loset folk over grensen et par ganger i uka.
De hardeste rutene var i Nord-Norge. Her var det lange avstander og ofte
kunne man bli utsatt for uvær vinterstid. Samtidig var det også de sikreste
rutene fordi det tyske vaktholdet her var forholdsvis dårlig. Nede ved Halden
var det bare å ro folk over Iddefjorden.
5000 personer dro fra Sverige over til Storbritannia for å slutte seg til
de norske styrkene der. Stridsdyktige menn gikk inn i politistyrkene. De deltok
i frigjøringen av Finnmark og fikk funksjon som politi i frigjøringsdagene
1945.