Kampen om ungdommen

Tyskernes plan for Norge var at befolkningen her skulle slutte seg til den nazistiske ideologien. For at planen kunne gjennomføres, så måtte de unge vinnes.

Første trinn i planen var en sterk nazistisk indoktrinering i skolen. Høsten 1940 ble alle lærere anmodet om å skrive under på at de ville undervise etter målsetninger som stod i Nasjonal Samlings program.

I februar 1942 la ministerpresident Quisling fram to lover – Norges Lærersamband og Nasjonal Samlings ungdomsfylking. Alle lærere skulle anses som medlemmer i lærersambandet. Lærerne var forpliktet til å følge retningslinjene i denne erklæringen. 5. februar 1942 kom det en lov om nasjonal ungdomstjeneste. Alle ungdommer skulle være medlemmer i NS fra de var 10 år gamle til de var 18 år gamle. Lærerne protesterte raskt på de nye lovene fordi de krenket undervisningsfriheten og samvittigheten deres. Kirken protesterte mot den nye ungdomstjenesten. I mars protesterte et stort antall foreldre mot nyordningen.

Vidkun Quisling

 

De neste ukene strømmet det inn 11000 protestbrev fra lærere til det nazistiske lærersambandet. Reaksjonen fra Nasjonal samling var å sperre lærerlønningene og stenge en del skoler. 20. mars 1942 ble 1100 lærere fra hele landet arrestert og sendt til nærmeste konsentrasjonsleir. Arrestasjonene vakte sterke reaksjoner rundt om i landet og ble også lagt merke til langt utenfor landets grenser. 25. april sendte nazistene rundt et rundskriv som sa at lærerne kunne undervise etter den gamle ordningen. Lærerorganisasjonene anbefalte medlemmene å skrive under på rundskrivet slik at de kunne sendes hjem.

Siste lærer ble satt fri uti november. Dette ble et stort nederlag for Quislingregjeringen. Likevel hadde NS sikret seg sterke posisjoner i departement, i skolen og i skolestyrer. De bestemte ansettelse av nye lærere og gav ut NS- tro bøker.Nå ble enkeltlærere og enkeltskoler utsatt for nazistenes press.

I januar 1941 så sendte biskopene ut et hyrdebrev hvor de kritiserte overgrep og maktmisbruk i det okkuperte Norge. Den store kirkestriden i 1942 ble utløst av en gudstjeneste i Nidarosdomen 1. februar 1942, da innsettelsen av Vidkun Quisling som ministerpresident skulle markeres med en festgudstjeneste i katedralen. Domprost Fjellbu ble presset til å flytte sin gudstjeneste til kl 14.00, mens en naziprest skulle ha gudstjeneste kl 11.00. Svært lite folk kom på den første gudstjenesten, mens hele 3000 mennesker besøkte Fjellbus gudstjeneste. Politiet stengte dørene, mens et stort antall mennesker utenfor Nidarosdomen sang salmer.

Dette var en protest mot krenkingen av Kirkens råderett over kirkebygg og gudstjeneste. Biskopene sendte også et brev til Kirkestatsråden hvor de protesterte mot at ungdommene skulle meldes inn i en nasjonal ungdomstjeneste. Situasjonen mellom Kirken og departementet var spent. Til slutt la biskopene ned embetene sine. Utover våren la samtlige norske prester ned embetene sine i protest fordi nazistene hadde prøvd å blande seg inn i Kirkens indre anliggender. Kirken hadde brutt med staten. Norge fikk dermed to kirker – en kirke styrt etter NS retningslinjer med naziinnsatte biskoper og et selsomt presteskap og en fri norsk kirke. Prestene som la ned embetene sine fortsatte å virke som prester, men de fikk ingen lønn. I mars 1942 fikk Kirke og undervisningsdepartementet 200 000 protestbrev fra foreldre som protesterte mot ungdomstjenesten.

Domprost Arne Fjellbu

 

Lærernes og Kirkens motstand mot NS forordninger kom også til slutt på Hitlers skrivebord. Situasjonen i Norge ble diskutert på et møte i august 1942. Hitler var rasende, og ville ikke ha flere soloutspill fra Quislings side.

Nasjonal samling og den tyske okkupasjonsmakten hadde også planer om at idretten skulle organiseres etter nazistiske prinsipper. Høsten 1940 startet idrettsstreiken hvor idrettsutøvere nektet å konkurrere i stevner hvor det var med tyskere. De ville heller ikke være med i en ny idrettsbevegelse i regi av Nasjonal Samling.

12 oktober 1942 innførte reichskommisar Joseph Terboven et forbud mot å lytte på utenlandske radiosendinger eller lese illegale aviser. De som ble tatt kunne få dødsstraff. 4000 mennesker ble arrestert for å arbeide med illegal presse. 62 personer ble henrettet og 150 døde i fangenskap.

Hovedsiden