Rettsoppgjøret.
Allerede under krigen gjorde Hjemmefronten og Londonregjeringen
forberedelser til det kommende oppgjøret med landssvikerne etter krigen.
Oppgjøret skulle være basert på rettsstatens prinsipper og vilkårlig hevn
skulle unngås.
I 1942 utstedte Londonregjeringen en lov som sa at det var straffbart å
være medlem i Nasjonal Samling.
Den hovedanklagede etter krigen var Vidkun Quisling. Tiltalen mot han
gjaldt bistand til fienden, ulovlig endring av statsforvaltningen og
medvirkning til drap. Rettssaken tok tak i Quislings virksomhet før og under
okkupasjonen. Aktor la ned påstand om dødsstraff. Lagmannsretten dømte Quisling
til døden. Han ble henrettet 24. oktober 1945 ved skyting.
90000 personer ble etterforsket for sin virksomhet under krigen. Av disse
fikk 45000 personer fengsel eller bot. 60 tyskere ble fengslet. 5000 mennesker
innen rettsapparat, politi og fengselsvesen arbeidet med rettsoppgjøret.
Henry
Oliver Rinnan ble skutt for sine ugjerninger
25 nordmenn og 12 tyskere ble henrettet. Terboven, Fehlis og Rediess
begikk selvmord i maidagene 1945. Falkenhorst som planla og ledet angrepet på
Norge ble først dømt til døden, men fikk straffen omgjort til 20 års fengsel.
Frontkjempere, Hirdmedlemmer, politiske ledere innen Nasjonal Samling,
Statspoliti, Grensepoliti og fangevoktere fikk fengselsstraffer. Halvparten av
de 45000 som var innmeldt i NS fikk bot eller mistet sine statsborgerlige
rettigheter i 10 år.
En rekke bedrifter og enkeltpersoner hadde tjent store penger på
okkupasjonen. De ble kalt brakkebaroner på folkemunne. 3300 personer ble dømt
for økonomisk landssvik og bare 800 fikk fengselsstraff. Disse straffene var
overraskende milde.