Medmennesket.
Nansen var bekymret for framtiden. En storkonflikt var under oppseiling
ute i Europa. Nansen syntes at norske myndigheter forberedte seg dårlig på de
problemene som syntes å utvikle seg ute i Europa.
Nansen mente at man måtte styrke forsvaret. Han reiste rundt i landet for
å tale forsvarets sak. Han var ikke like velkommen overalt. Men Nansen sørget
for at det norske forsvaret fikk mer penger å rutte med. Han ble formann i
Norsk Forsvarsforening.
Sommeren 1914 var Nansen ute på Atlanterhavet på forskningstokt. Da han
kom hjem brøt første verdenskrig ut. Nansen gikk på norske politikere for å
sørge for at det var nok mat til befolkningen i en krisesituasjon. Han var
meget misfornøyd med regjeringen.
Våren 1915 arbeidet han med materialet som han hadde samlet inn på toktet
med Veslemøy til Svalbard. Han holdt også noen forelesninger ved universitetet
om havforskning. Innimellom drev han med litt friluftsliv.
Nansen
fikk rett.
Norge var et nøytralt land. Myndighetene hadde ikke sørget for at det var
nok varer til befolkningen. Tyskland kjøpte store mengder fisk av Norge.
Britene svarte med å stenge forsyningene av olje og kull til Norge. Tyskerne
begynte å senke norske skip. Da USA ble med i krigen, så reduserte de
tilførselen av korn til Norge. Regjeringen spurte Nansen om han ville reise til
USA for å sikre tilførsel av korn til Norge. Det skulle ta flere måneder før
Nansen klarte å hale i land en avtale med amerikanerne om tilførsel av korn til
Norge. Men denne avtalen var til gjengjeld god.
13 millioner mennesker døde som et resultat av første verdenskrig. Hundretusener
var blitt krigsfanger. Disse hadde en håpløs situasjon. Flere av landene som
hadde krigsfanger klarte ikke å få tak i nok mat.
Ny
innsats.
Nasjonenes Forbund kontaktet Nansen i april 1920. De ville få ham til å
skaffe fangene mat og få sendt dem hjem. Han startet med å få oversikt over
antallet krigsfanger og hvor de befant seg. Det var 300 000 krigsfanger i
Russland og et tilsvarende antall i Europa.
Han beregnet hva det ville koste å få sendt fangene hjem. Nasjonenes
Forbund hadde ikke penger. Det samme hadde enkeltnasjonene. Det endte med at de
gikk sammen og lånte penger for å få sendt fangene hjem.
I september kunne han rapportere at 190 000 fanger hadde blitt sendt
hjem. Men det gikk sakte. Mange steder var jernbanenettet ødelagt av krigsskader,
og det var også vanskelig å få tak i skip.
Det ble også opprettet interneringsleire. Her fikk fangene husly, mat og
medisiner. I noen tilfeller tok det seks år før fangene kom hjem.
Nansen-hjelpen var en organisasjon som han opprettet. Den gav mat og medisiner
til fangene.
Da Nasjonenes Forbund la ned dette arbeidet i 1922, så hadde 430 000
krigsfanger blitt sendt hjem til sine respektive hjemland.
Katastrofe
i Russland.
Etter revolusjonen var forholdene i Russland kaotiske. 35 millioner
mennesker var truet av sultedøden. Røde Kord kontaktet Nansen om han ville
organisere et hjelpeprosjekt som skulle bedre forholdene for den russiske
befolkningen. Russerne ville ikke inngå noen avtaler med de internasjonale
hjelpeorganisasjonene, men de ville inngå avtale med Nansen. Han skulle få all
den hjelpen han trengte. De var også villige til å ta opp lån i utlandet for å
betale redningsaksjonen.
Nansen holdt en tale i Nasjonenes Forbund der han beskrev de forferdelige
forholdene i Sovjetunionen. Han spurte om landene ville gi russerne lån til å
bekjempe sultkatastrofen. Det ville ikke de europeiske landene. De var redde
for at kommunismen skulle spre seg til deres egne land. Dessuten hadde de store
nok problemer selv å hanskes med.
Nansen reiste selv til de sultrammede områdene. Han var rystet over det
han fikk se. Da han kom tilbake til Europa skrev han en rekke avisartikler om
de forferdelige forholdene i Russland. Han fikk satt i gang flere
innsamlingsaksjoner i Europa som skulle samle inn mat og medisiner til de
sultrammede. På denne måten reddet han et stort antall mennesker. I september
1922 avblåste russerne aksjonen. De ville nå vise verden at de klarte seg på
egen hand. 10. desember 1922 fikk Nansen Nobels Fredspris for sin heroiske
innsats for sultrammede og flyktninger.
Flyktninger.
Hellas tapte krigen mellom Hellas og Tyrkia. Det bodde mange grekere i Tyrkia.
Disse måtte nå flykte over Egeerhavet til De greske øyer. 500 000 flyktninger
hadde kommet til Hellas. Nasjonenes Forbund spurte Nansen om han ville sørge
for mat, klær og medisiner til flyktningene. Det gjorde han. Nansen fikk også
ordnet med lån til den greske stat slik at de kunne bygge boliger til
flyktningene.
Etter den russiske revolusjonen hadde 2 millioner russere flyktet til
andre land. Dette var soldater og offiserer som hadde kjempet mot kommunistene.
Hvis de reiste tilbake til Russland , så ville de sannsynligvis bli drept.
Man måtte prøve å skaffe flyktningene nye hjemland og arbeid. Røde Kors
kontaktet Nasjonenes Forbund om de ville opprette en høykommissær for flyktninger
som skulle beregne antallet flyktninger, hvor disse befant seg og finne ut
hvilke land som ville ta i mot flyktningene. Nansen sa ja til denne jobben.
I juli 1922 arrangerte Nansen en konferanse om flyktningproblematikken i
Genève. 31 land deltok. Mange av flyktningene hadde ikke pass eller papirer.
På grunn av dette ville ikke mange land ta i mot dem. Nansen foreslo at
flyktningene skulle få et eget pass som gjorde dem i stand til å reise inn i
mange land. Med tiden skulle 50 land akseptere dette passet. Sakte men sikkert
ble det funnet nye hjemland for de russiske flyktningene.
Det hadde i mange år vært bråk mellom armenere og tyrkere. I 1920 ble Den
sovjetiske armenske republikk opprettet nord for Tyrkia. En million tyrkiske
armenere flyktet dit. Men mange armenere i Tyrkia, Syria og Iran ble ofte
forfulgt, banket opp eller drept. Russerne sa at de var villige til å ta i mot
flere hundre tusen armenske flyktninger mot at de fikk hjelp til transporten
eller penger til å bygge hus for. Nasjonenes Forbund hadde ikke midler til å
hjelpe flyktningene. I 1925 reiste Nansen rundt i Armenia. Samme året gav han
ut boken "Gjennom Armenia". Nansen lyktes ikke å samle inn midler til
de armenske flyktningene. I 1927 var han nær ved å trekke seg fra vervet som
høykommissær for flyktninger.