Grønland.
I 1877 døde mora da Fridtjof ble 16 år gammel. Den eneste av søsknene som var hjemme var halvsøsteren Sigrid. Faren ville ikke drive Store Frøen etter at kona døde. Han solgte gården, og kjøpte seg en leilighet i området bak slottet. Guttene sturet over den voldsomme miljøforandringen, og Sigrid fikk problemer med nervene. Hun kom seg da hun flyttet til Tyskland.
Da Fridtjof gikk på gymnaset, så bodde han i perioder hos slektninger ute på Fornebo Gods.
Her kunne han drive friluftsaktiviteter samtidig som han studerte. I 1880 tok Nansen en meget god artium. Han vurderte å bli sivilingeniør, offiser og skogtekniker før han endelig bestemte seg for å studere zoologi. Broren fulgte i sin fars fotspor, og begynte å studere jus.
Det var han som senere holdt orden på Fridtjof Nansen regnskap og økonomi.
I isen
Da han studerte zoologi, ble han kjent med zoologen Robert Collett. Han
gav Nansen det rådet at han skulle begynne å studere ishavsselenes liv og
samtidig samle inn materiale til Universitetets zoologiske samlinger. I 1882
ble han med fangstskuta Viking opp til Vestisen ved Jan Mayen.
Før han dro leste han alt han kunne komme over om selene, og han satte seg inn i hvordan det vitenskapelige utstyret skulle brukes. De seilte inn i Danmarksstredet som ligger mellom Grønland og Island. Her frøs de fast i isen i 24 døgn. Samtidig var fangsten på sel meget god. Fra skuta kunne Nansen se kysten av Grønland. Det var et uoppdaget område. Nansen spurte kapteinen om han kunne få dra inn til land, men kapteinen sa nei. Han syntes det var for risikabelt. Viking kom hjem i juli 1882.
Bergen
Da han kom hjem, fikk Nansen jobb ved Bergen Museums zoologiske avdeling.
Lønna var god. Det var et stort savn for faren at Fridtjof flyttet til Bergen.
Barna var hans eneste trøst etter at kona døde. I Bergen bodde Nansen hjemme
hos presten Wilhelm Holdt. Han ble nærmest som et medlem i prestefamilien. Da
han skulle hjem til jul, så gikk han på ski over fjellet.
Ved siden av jobben som konservator, studerte Fridtjof Nansen ved siden av. Jobben som konservator bestod av mye brevskriving og arkivarbeid. Han savnet friluftslivet. Da han fikk høre at svensken Nordenskiøld hadde klart å ta seg i land på Grønlands østkyst, så slo det ned en ide i unge Nansen. Han ville krysse Grønland på ski fra kyst til kyst. Han ville gå fra østkysten til vestkysten På østkysten ville de ikke få hjelp hvis noe gikk galt. Nansen ville gjøre seg ferdig med studiene før han satte i gang planleggingen av denne dristige ekspedisjonen.
Fjellturen
4. februar 1884 skulle det arrangeres et stort hopprenn i Husebybakken. Dette rennet ville Nansen være med på. Dermed dro han til Oslo på ski over fjellet. Mange advarte han mot denne turen. Nansen brukte fem dager på denne turen. Da han kom hjem deltok han i hopprennet. Han ble nummer ni blant Norges beste hoppere. Han ble hjemme halvannen uke sammen med faren.
Nå var det på tide å dra vestover til Bergen. Han tok tog og hesteskyss til Geilo. Der ville Nansen gå på ski til Voss. Turen ble dramatisk. Han tok feil veg, og det endte med at han etter 19 timer på ski måtte grave seg ned i en skavl og overnatte der. Neste dag gikk han hele tiden, og han var ikke framme i Voss før ved ett-tiden på natta. Han leide seg hotellrom. 18. februar 1884 var han fremme i Bergen. Blant kollegene vakte turen oppsikt og bekymring.
Nansen satte seg ned og skrev fortellingen "På ski over fjellet". Artikkelen ble trykt i Aftenposten. Stykket vakte debatt. Noen mente at det gikk an å gå på ski i fjellet også om vinteren, mens andre mente at turen var et hasardiøs vågestykke. I april 1885 døde Nansens far.
Italia
For å komme videre i det vitenskapelige arbeidet, så reiste Fridtjof Nansen til Tyskland og Italia for å treffe kolleger. Han var flere måneder ved den marinbiologiske stasjonen i Napoli. Her forsket han i stasjonens akvarier og laboratorier. Nansen trivdes i dette sydlandske miljøet. Han så seg om i distriktet, og han festet mye. Høsten 1886 var Nansen tilbake i Bergen. Han ville gjøre seg ferdig med hovedoppgaven, før han begynte å planlegge Grønlandsekspedisjonen.
Sikker på seg selv.
Nansen begynte å diskutere planen med å krysse Grønland på ski med kollegaene sine.
De mente prosjektet var for farlig. Nansen var likevel fast bestemt på å gjennomføre ekspedisjonen. Fridjof Nansen reiste til Stockholm for å rådføre seg med den svenske polarfareren Nordenskiøld. Han gav sin støtte til prosjektet. Han mente at det var lurt å gå fra øst mot vest, men han var skeptisk til hva som ville skje hvis noe gikk galt. Svensken mente at det også ville by på problemer å komme i land på østkysten av Grønland.
Nansen skrev i januar 1888 en artikkel i magasinet Naturen om planene sine. Han fikk mye motbør, og mange av leserne mente at planen var umulig å gjennomføre. Han søkte Kirkedepartementet om 5000 kr til ekspedisjonen. Han fikk avslag. Men den danske forretningsmannen Augustin Gamel gav de pengene som trengtes til ekspedisjonen. Dermed var den økonomiske siden av ekspedisjonen sikret.
Nansen søkte permisjon fra Bergens Museum for å forberede ekspedisjonen vinteren og våren 1888. Han lagde proviant som var lett å transportere, men som samtidig var næringsrik. Nansen kom fram til at det var best å dra pulkene selv. Han ville ikke bruke hunder.
Da ekspedisjonen ble kjent, så meldte 40 frivillige seg. De aller fleste kom fra Norge.
Kravet var at deltakerne skulle være gode skiløpere. De som Nansen plukket ut var Otto Sverdrup fra Bindal, Oluf Didrichson fra Levanger, Kristian Kristiansen Trana fra Steinkjer og de to samene Samuel Johannesen Balto og Ole Nielsen Ravna. Samene ble plukket ut fordi de var fabelaktige til å orientere seg og fordi de var vant med sterk kulde.
I april gjorde Nansen seg ferdig med doktorgraden. Deretter reiste han til Edinburgh hvor ekspedisjonen var samlet.
Vanskelige isforhold.
Ekspedisjonsmedlemmene reiste til Island hvor de ble plukket opp av selfangerskipet Jason. Denne skuta skulle frakte dem til Grønland. Skipet hadde store problemer med å ta seg inn til kysten av Øst-Grønland. Skipet seilte fram og tilbake langs kysten i en måned før de fant et sted der de kunne gå i land. 17. juli befant Jason seg 20 km fra land. Nansen besluttet å sette utstyret i land, og ta seg inn til land på egen hand med robåter. Det var ikke så enkelt.
Denne ene båten ble skadet. Med den andre båten havnet de 400 km sør for
Kapp Dan. Der måtte de ro nordover. Det var et blodslit uten like. Det begynte
å gå mot slutten av sommeren, og det var kort tid igjen til å gjennomføre
overfarten. Nansen bestemte seg for å gå i land Umivik. Her ville han starte
ekspedisjonen. 15 . august la de i veg mot Vestkysten med kjelker som veide
godt over 100kg .
Det gikk sakte opp den bratte stigningen fra østkysten. Her var det farlige bresprekker. De ble også liggende i teltet i tre dager på grunn av en voldsom storm. Det gikk sakte framover med dagsmarsjer på ca. 8 –9 km. Det var ennå langt igjen å gå, så Nansen bestemte seg for å endre kursen til Godthåb. Sakte men sikkert slet de seg over isen. Været var tøft. De gikk i 15-20C og sterk vind. Ekspedisjonsmedlemmene ble solbrente av den sterke sola. Spesielt tøft var det når de skulle sette opp teltet om kvelden og foreta vitenskapelige målinger.
En hard prøve.
Samtlige var bestandig sultne. Det var fordi de fikk i seg for lite fett. Maten eller pemmikanen inneholdt på grunn av feil for lite fett. De vurderte en stund faktisk å spise av skismurningen. I midten av september måtte de ligge i teltet på grunn av en voldsom snøstorm. De befant seg nå på turens høyeste punkt som var 2720 meter. Nå var det bare svak nedoverbakke mot vestkysten. 24. september nådde de for første gang bar mark på turen. De var snart framme. Det tok dem tre dager til fots å nå Amalikfjorden som ligger et stykke sør for Godthåb. Kjelkene lå igjen ved isen.
Nansen og Sverdrup dro til Godthåb i en primitiv båt. 3. oktober nådde de fram til den lille byen. Dessverre var siste båt til Danmark allerede gått. De to karene ble svært skuffet.
Det eneste de hadde å gjøre var å slå seg til ro og vente på våren.
Folkehelten.
Nyheten om at Nansen hadde klart å gå over Grønland spredte seg raskt over hele verden. I Norge gikk flaggene til topps da nyheten ble kjent. Det brøt ut den rene Nansenfeberen.
21. mai 1889 kom Nansen og hans menn til København med skipet Hvidbjørnen.
De ble møtt av en stor menneskemengde. Av den danske kongen fikk Nansen tildelt Danebrogs orden. Ni dager senere kom ekspedisjonsmedlemmene til Christiania. Her var mottakelsen enda større. Ferden foregikk med et dansk ruteskip. Da skipet nærmet seg den norske hovedstaden, så ble det møtt av en armada av småbåter. På kaia var det svart av folk. Karene tok inn på Søstrene Larsens hotell. Fra alle kanter strømmet det inn hilsninger og lykkeønskninger. Han fikk også tildelt St Olavs orden.
Nansen var nå 28 år gammel. Det var ikke tid til å hvile seg på sine laurbær. Nå måtte han få orden på økonomien. Ekspedisjonen kom på 20000 kr. Den var mye dyrere enn først beregnet. Dessuten hadde han nye planer som han ville realisere. Han ville dra til den nordøstlige delen av Grønland eller ta seg fram til Nordpolen. Han begynte nå som konservator ved universitetet i Oslo . Her fikk han fullstendig frie tøyler. Livet i Bergen var over. Studentene i Oslo samlet inn 10000 kr og en forretningsmann gav enda 10000 kr.
Dermed var gjelda slettet. Forretningsmannen ville bidra med ytterligere
10000 kr til en ny ekspedisjon.