Fram.
Høsten 1889 giftet Fridjof Nansen seg med sangerinnen Eva Sars. I tillegg
til å være en dyktig sangerinne, så var hun også interessert i friluftsliv. Hun
var en av de første kvinnene i Norge som interesserte seg for skiløping. Dette
passet Nansen utmerket. Han hadde faktisk møtt henne på en skitur i marka
første gangen. Etter at han kom igjen fra Grønland, så møttes de igjen og begge
ble stupende forelsket. Bryllupet ble holdt i Uranienborg kirke i september
1889. Kirken var stappfull. Middagen ble holdt i bruras hjem. Etter bryllupet
dro ekteparet på en måneds bryllupsreise til England og Frankrike.
Til å begynne med bodde paret i en leilighet i Drammensvegen. Her
vantrivdes de, og paret bestemte seg for å bygge et hus i Svartebukta på
Lysaker. Under byggeperioden bodde de i en kald og trekkfull hytte ved Lysaker
stasjon. Her skrev Nansen bøkene På ski over Grønland og Eskimoliv. Den siste
boka handlet om eskimoenes dagligliv. Her advarte han mot den hvite manns
innvirkning på eskimoenes levevis.
Planer.
Mens han skrev disse bøkene, så syslet han med nye planer. Nå ville han
drive med et skip over Polhavet mot Nordpolen. I 1884 ble det funnet vrakrester
på sørvestkysten av Grønland. Det var restene etter en amerikansk ekspedisjon
som forliste utenfor kysten av Sibir. Vrakrestene hadde drevet med isen over
Polhavet. Nansen mente at det måtte la seg gjøre å bygge et skip som var sterkt
nok til å tåle isen, og la seg drive med skipet over Polhavet. Skipet måtte ha
sterkt avrundede sider slik at skipet ville bli presset opp når isen klemte
til.
Nansens plan var å seile til Japan, fortsette gjennom Beringstredet og
seile til De nysibirske øyer. Her skulle skipet trenge inn i isen. Målet for
ekspedisjonen var å seile over Nordpolen samtidig som man skulle utforske
Polhavet. I februar 1890 la Nansen fram planen for Det norske geografiske
selskap i Oslo. Meningene om ekspedisjonen var delte. Nansen hadde beregnet at
Framekspedisjonen ville koste 300000 kr. Han søkte Stortinget om de ville bevilge
200000 kr. I Stortinget var det en opphetet debatt om de skulle bevilge
pengene. Meningene var delte, men 73 representanter stemte for at Stortinget
skulle bevilge Nansen pengene.
Den kjente skipsbyggeren Colin Archer fikk i oppdrag å bygge ekspedisjonsskipet.
Etter å ha satt bort byggeoppdraget til Archer, så satte Nansen i gang med å
beregne hvor mye proviant og kull som de måtte ha med seg. Han måtte også få
sydd klær, kjøpe inn hunder og vitenskapelig utstyr. Det var mye som måtte
gjøres.
Våren 1889 var huset i Svartebukten ferdig. Bjørnson gav det navnet
Godthåb.
Fram.
I Larvik startet byggingen av Fram. Otto Sverdrup skulle være kaptein på
skipet, og han fikk i oppdrag av Nansen å føre tilsyn med byggearbeidet av båten.
Nansen selv kom ofte til Larvik for å se på byggingen av skipet. Han kunne
drøfte innviklede tekniske spørsmål med fagmannen Archer.
For å skaffe penger til ekspedisjonen, dro Nansen ut på en foredragsturne
til de britiske øyer. Her fortalte han om Grønlandekspedisjonen, og om planene
om den forestående ekspedisjonen. Nansen samlet fulle hus slik at pengene
strømmet inn. Pengene kom godt med. Ekspedisjonen kom til å bli atskillig
dyrere enn beregnet.
I oktober 1892 var skipet ferdig. Flere tusen tilskuere var til stede da
Eva Nansen Sars døpte skipet ved verftet i Larvik. Så ble skipet slept til
Akers Mekaniske Verksteder i Christiania. Her ble skipet rigget, og
dampmaskinen montert.
For andre gang i 1892 dro Nansen til Storbritannia. Denne gangen skulle
han holde et foredrag om ekspedisjonen i Royal Geographical Society. De britiske
polarekspertene dømte Nansens planer nord og ned. De mente at skipet ville bli
knust, og at ingen havstrøm gikk over Polhavet. Nansen avsluttet debatten med å
avfeie de britiske ekspertenes innvendinger.
I 1893 fikk Eva og Fridtjof Nansen en datter. Hun fikk navnet Liv. Barnet
kom beleilig.
Dette ville bli lettere for Eva å takle savnet av ektemannen når hun fikk
et lite barn å stelle for. Nansen hadde ikke tid til å glede seg over den
nyfødte datteren. Det var mye som måtte gjøres. Ekspedisjonen kom til å bli
betraktelig dyrere enn først antatt. Til å dekke underskuddet fikk Nansen 80000
kr av Stortinget og 20000 kr av to forretningsmenn.
Avskjed.
23. juni 1893 dro ekspedisjonen av gårde. Utenfor Lindesnes fikk de uvær.
Ikke alt utstyret var surret fast ennå, så en del utstyr for til sjøs. I
Egersund ankret de opp. Her surret de skikkelig fast utstyret. 1. juli ankom
skipet Bergen. Her besøkte han gamle kjente.
Også i Tromsø ble Fram liggende i noen dager for å ta om bord kull og
andre forsyninger.
Utenfor Nordkapp fikk skipet problemer i sjøen. De seilte inn til
Kjøllefjord for å laste om på kullet. Den siste havna som de besøkte i Norge
var Vardø.
29.juli kom Fram til den lille byen Khaborovo som ligger på kysten av
Sibir. Her tok ekspedisjonen om bord hundene som skulle brukes på ferden. Det
var en russisk polarforsker
som hadde kjøpt inn hundene. Khaborovo var Framekspedisjonens siste
kontakt med sivilisasjonen. 3. august seilte de inn i Karahavet. Det var ikke
utarbeidet noe kart for dette havområdet. Ekspedisjonen støtte på flere ukjente
øyer undervegs. En av øyene ble oppkalt etter Sverdrup. 10. september passerte
skipet Kapp Tsjeljuskin som er det nordligste punktet på Sibirkysten. Nå kunne
de seile ut i et isfritt hav som strakte seg helt til De nysibirske øyer. 20.
september møtte Fram iskanten på 79 grader nord. Raskt frøs skipet fast isen.
Nå var de klare til å begynne isdriften.
I
isen.
Dampmaskinen ble plukket i fra hverandre. En vindmølle ble montert på
dekket for å drive dynamoen som skulle gi ekspedisjonen strøm. Det ble montert
verksteder både i skipet og ute på isen. Det ble raskt etablert en daglig
arbeidsrutine som gikk ut på vitenskapelig observasjoner av ulike slag,
vedlikehold av skipet, lage mat, hente is til vann, mating og stell av hundene
osv. Måltidene ble servert klokken 08.00, 13.00 og 18.00 . Kveldene ble brukt
til lesing av bøker og kortspill. I begynnelsen av oktober slapp de løs hundene
for første gang slik at de kunne få boltre seg. Skruisen begynte å bryte på
Fram. Ishavskuta klarte seg bra.
Julemat.
I jula spiste mannskapet rikelig med julemat og kaker. Julaften ble det
delt ut julegaver.
Like over nyttår ble den vanlige arbeidsrytmen gjenopptatt. Driften over
Polhavet gikk ikke så raskt som Nansen hadde håpet på. Fram drev rett som det
var sørover, og ikke nordover som planlagt. Årsaken var at Polhavet var dypere
enn beregnet. Fram drev fram og tilbake påvirket av vær og vind. Likevel drev
de nordover. 17. mai 1894 hadde de nådd 81 grader nord. Nansen regnet seg fram
til at skipet aldri ville drive over Nordpolen. Det lengste som Fram ville nå,
var 85 grader nord. Fra det punktet var det 460 km til Nordpolen. I slutten av
oktober 1884 hadde de kommet halvveis mellom Svalbard og Sibir. I løpet av to
år burde Fram komme ut i åpent farvann.
Nansen begynte å drøfte et framstøt mot Nordpolen med ski, sleder og
bikkjer med Otto Sverdrup. Han mente at det kunne la seg gjøre. Sverdrup måtte
dessverre være Frams kaptein, så han kunne ikke være med på turen til
Nordpolen. Hjalmar Johansen ble plukket ut til å være med på sledeferden
nordover. Han var en 26 år gammel offiser og en dyktig skiløper. Johansen sa
øyeblikkelig ja da Nansen spurte ham om han ville bli med på ferden nordover
til Nordpolen.
Også den andre julen om bord på Fram ble feiret med god mat og masse
festivitas. Ved nyttårstiden ble Fram utsatt for noen voldsomme skruinger av
isen. Isens jerngrep på Fram var såpass kraftig at masse proviant og
vitenskapelig utstyr ble fraktet ut på isen. Karene
lå med klærne på om natten i tilfelle Fram skulle bli skrudd ned. Men
Fram unnslapp isens jerngrep. I løpet av disse dagene drev Fram så langt nord
som ikke noe skip hadde vært før.
Nordpolen.
26. februar 1895 begynte Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen på sin lange
ferd mot Nordpolen. Det ville bli en farlig ferd uten noen retrettmuligheter.
Hvis en av dem ble syk eller skadet, så ville de få alvorlige problemer. Nansen
hadde regnet ut at ferden ville ta to måneder, og at returen til Svalbard eller
Frans Josefs land også ville ta to måneder.
Nansen og Johansen starter
sin ferd mot Nordpolen
De to første forsøkene mislyktes for at de hadde for mange sleder, at
sledene var for tungt lastet og at det var for kaldt for mennesker og bikkjer.
Nansen valgte derfor å utsette turen.
14. mars kom de seg endelig av gårde. De hadde med seg to sleder som veide
200 kg hver.
Hver slede ble trukket av ni bikkjer. Det gikk sakte fremover fordi de
måtte over skrugarder, råker og iskoss. Dessuten var temperaturen nede i –40C.
Forholdene var forferdelige.
Det var nesten ikke noen framdrift. 8. april og 86 grader og 14 minutter
nord bestemte Nansen å dra hjemover igjen.
Nesten
bjørnemat.
De hadde flere måneders umenneskelig slit framom seg. 22. juli så de land
for første gang.
I mellomtiden hadde Johansen blitt utsatt for en meget ubehagelig
episode. Johansen var blitt angrepet av en sulten isbjørn. Nansen kom
turkameraten til unnsetning ved å skyte bjørnen bak øret. I tumultene med å få
tak i geværet som var surret fast til den ene kajakken, så for den ene kajakken
ut i vannet. Nansen måtte deretter svømme etter kajakken.
6.august nådde de iskanten. De drepte hundene, rigget til kajakkene og
monterte sledene oppå disse. De nådde land. Nansen døpte dette landet for
Hvidenland. De padlet ti dager langs isen helt til de nådde noe som Nansen
mente måtte være Frans Josef land. De bandt kajakkene sammen og seilte sørover
helt til de ble stoppet av isen.
Villmark.
For å skaffe nok mat til vinteren, så skjøt Johansen og Nansen 13
isbjørner og 2 hvalrosser.
Samtidig bygde de en steinhytte. Den var 3x2meter. Bjørnefeller ble brukt
til døra og hvalross-skinn ble brukt i taket. De lagde redskaper av bein etter
dyrene som de hadde skutt.
15. oktober så de solen for siste gang på lenge. Johansen og Nansen gikk
nesten i hi. Tida gikk til å spise og sove. En sjelden gang dro de ut for å
mosjonere hvis været tillot det.
Inne i hytta hadde de det bra. I et hjørne hadde de en ovn som de lagde
maten på. Tranlamper sørget for belysningen. Temperaturen inne i hytta lå på
nullpunktet.
Det nærmet seg jul. Karene satte i gang med å reingjøre hytta og fli seg
selv. På julaften spiste de fiskegrateng og til dessert hadde de brød stekt i
tran. Dette var vinterens høydepunkt i matvegen. Ellers spiste de to for det
mest isbjørnkjøtt uten at de ble leie av dette kjøttet. Da de forlot hytta ut
på våren, så hadde de to spist 14 hele isbjørner.
Sakte men sikkert nærmet våren seg. I slutten av februar kom sola
tilbake. 8.mars skjøt de den første isbjørnen etter jul. Den levde de av i seks
uker. Det var slutt på latmannslivet. De sydde seg nye klær av ullteppene, de
reparerte skoene og sydde seg nye soveposer av isbjørnskinn. 19. mai forlot de
hytta for godt.
Farlig
ferd.
De tok det med ro til å begynne med. De var utrente etter å ha ligget i
dvale i steinhytta i løpet av vinteren. 12. juni kom de fram til åpent farvann.
Her monterte de to kajakkene sammen og seilte sørover. En dag hadde de dratt
kajakkene opp på en iskoss for å ha en pause. Av en eller annen merkelig grunn
så gled kajakkene ut i vannet. Nansen stupte i vannet for å svømme etter de to
kajakkene. Det var med nød og neppe at han klarte å innhente de to kajakkene.
Nansen stupte i soveposen for å gjenvinne varmen. 15. juni fikk Nansen ødelagt
kajakken sin etter at en illsint hvalross angrep kajakken hans.
Et
merkelig møte.
To dager senere dro de av gårde etter å ha reparert Nansens kajakk. Da
karene tok seg en pause på et isflak, så syntes Nansen tydelig at han hørte
hundeglam. Han ville undersøke saken. Han så at en hund og et menneske beveget
seg mellom iskossene. Det viste seg at det var den britiske polarforskeren
Frederick G. Jackson. Briten førte Nansen til hytta hvor ekspedisjonen hans
holdt til. Der var det seks andre karer som bodde. Karene hjalp til med å få
kajakkene til hytta. Karene gjennomgikk en total forandring. De fikk vasket seg
, byttet klær og spise skikkelig mat. Nansen og Johansen ble med Jacksons skip
Windward tilbake til Norge.
Hjemme
igjen.
Jacksons skip Windward ankom Vardø 13. august . Her ble de møtt av en
stor menneskemengde. Ferden gikk videre til Hammerfest. Her møtte Nansen kona
Eva for første gang på flere år. Fra hele verden strømmet telegrammene inn. 20.
august fikk Nansen det telegrammet som han hadde ventet lenge på. Fram hadde
nettopp ankommet Skjærvøy. De to skutene skulle møtes i Tromsø.
Staten hadde ordnet med at Fram ble slept av en slepebåt nedover langs
hele kysten. I hver en havn ble Fram møtt av en hærskare båter. I Trondheim
hadde 20000 møtt fram for å tiljuble heltene. I Bergen var det like ville
tilstander. Fram ankom Oslo 9. september. Skipet ble møtt av 8 marineskip ute i
Oslofjorden . På kaia stod en stor menneskemengde. Så gikk ferden opp til
Slottet for å møte kong Oscar. Feiringen av polarheltene varte i fem dager.