De mest utålmodige av soldatene hadde allerede kommet tilbake fra
Steinkjer.
Der hadde de fått beskjed om at det ikke var bruk for dem. Det viste
seg at i
5. Divisjon hadde Quisling en del viktige støttespillere. De soldatene
som kom tilbake til Namsos var sinte og forbannet.
Klokken 19.00 om kvelden kom to britiske destroyere inn på havna og
forsvant
ut fjorden i samme fart.
De gjorde noen
iakttagelser før de satte kursen mot Utvorda og Skingen i
Flatanger. Dette førte til panikk blant befolkningen i byen. De
færreste tok kontakt
med evakueringskomiteen. Folk tok med seg noe utstyr og forsvant ut av
Namsos. Oppover Overhallsveien strømmet det flyktninger ut av byen
hele
kvelden. De fleste dro mot Overhalla\Grong eller utover mot Vemundvik.
Noen
innrettet seg primitivt i skogholtene oppover Daltrøa, på Høknes og på
Spillumsida. En forklaring til dette massehysteriet var at de to
destroyerne var den
første befatningen med krigen som befolkningen i Namsos hadde.
11. april begynte
sjefene for de allierte styrkene å planlegge hva de skulle gjøre i
Norge. Det var delte meninger om man skulle gjenerobre Narvik eller
Trondheim.
På dette tidspunkt var det enighet om at man ville ta tilbake Narvik
først og ta
Trondheim senere. 4 bataljoner var under innlasting . Det var meningen
at de
skulle nå norske havner 14. og 15 april. De militære stabene påla
Churchill å
utarbeide instruksjoner for en landgang i Namsos. Operasjonen ble kalt
Maurice.
Fredag 12\4
Det begynte å roe
seg ned igjen, men evakueringen ble trappet opp.
Mange unge menn gikk
rundt i Namsos med ryggsekk og kofferter uten å få
beskjed om hva de skulle gjøre.
Noen hadde dratt til
Steinkjer og der fikk de beskjed om at det var ingenting de
kunne gjøre.
De tyske flyene
begynte å bli nærgående. Henckel og Stukasflyene fløy over
hustakene. De hadde funnet ut at det ikke var noen form for
luftvernartilleri i byen.
Derfor kunne befolkningen se mannskapene om bord.. De kom i små puljer
inn
over byen for å finne ut om det befant seg allierte styrker i
Namsosområdet. En
del fly hadde litt oppvisningsflyging før de forlot byen. Det ble også
droppet en del
flygeblad. Flyene kom innover Namsos til faste tider tre ganger om
dagen.
Mange pendlet fra
landdistriktene og inn til byen. Bedriftene holdt fortsatt hjulene
i gang.
Det var få
namsosinger som overnattet i byen. Fredag kveld ble Namsos lagt i
mørke.
Fredag 12. april
var de allierte landingsstyrkene underveis mot Norge. Samtidig
samlet det seg store allierte flåtestyrker utenfor Trøndelag.
Trondheim var godt
beskyttet av Agdenes Fort. Her lå det tyske soldater klare til
å ta imot en alliert invasjonsflåte. Gjenerobringen skulle skje i form
av et
sakseangrep eller en knipetangsoperasjon. Allierte tropper skulle gå i
land i
Åndalsnes og Namsos for siden å ta seg fram mot Trondheim. Man skulle
angripe
Trondheim fra to kanter.
Lørdag 13\4
Om morgenen på lørdag
gikk det et ekstratog til Overhalla og en ekstra rutebåt til
Otterøya med til sammen 200 mennesker. I tillegg ble mange evakuert
med bil.
Dessuten ble gamle, syke og barn under 15 år sendt ut av Namsos. De på
Gamlehjemmet ble flyttet til aldersheimen i Vemundvik og Heivik skole.
I
Vemundvik ble det også etablert sykestue og fødeklinikk.
Mange pendlet fra
landdistriktene og inn til byen. Bedriftene holdt fortsatt hjulene
i gang.
De franske soldatene
hadde nå blitt innlastet i Brest. Troppene ble lastet om bord i
El-Kantera, El-Mansour og El-Djezair. De ble fulgt av tre franske
krigsfartøyer da
de stakk til havs.
Søndag 14\4
Natt til søndag var
det blitt utarbeidet et evakueringskartotek som fortalte hvor de
evakuerte befant seg. 20 –30 frivillige kontorfolk arbeidet på spreng
i Namsos
Athenæum for å få ferdig dette arbeidet. Det var få som protesterte
over tiltakene
som politi og evakueringsnemd satte i gang. Politiet kunne rekvirere
husrom og
kjøretøy uten problemer.
Det var ikke mange
igjen i byen, men de som var evakuert rundt om i bygdene
stakk seg likevel en tur innom byen.
Denne kvelden landet
Sunderlandflyet på havna. Om bord var oberst Peter
Fleming og kaptein Martin Lindsay. Først hadde de landet på Bangsund
før de
tok turen inn til Namsos. Her ble de møtt av havnefogd Andersen.
Fleming holdt
en kort tale for befolkningen. Fleming, Lindsay, havnefogd Andersen ,
politimesteren og en del andre øvrighetspersoner holdt en konferanse
om
kvelden. Etter et par timer dro de engelske offiserene om bord i
sjøflyet og fløy
ut til de engelske krigsskipene som befant seg ute i Flatanger.
Ved 21-tiden kom
krysserne Glasgow og Sheffield inn til Namsos. Om bord var
350 Royal Marines. Samme kveld begynte de engelske soldatene å strømme
i
land i Namsos og på Bangsund. Lossingen av de britiske marinesoldatene
natt til
15. april gikk raskt. Soldatene fikk ordre om å komme seg fortest
under tak og alt
utstyr ble stuet inn på lagre og pakkhus. Det gjaldt å skjule alle
spor når de tyske
speiderflyene kom innover byen på morgenkvisten. Marinesoldatene ble
innkvartert
på skolen i Namsos og i losjelokalet på Bangsund. Det var Finn
Christiansen som
fikk i oppdrag å skaffe losji for de britiske soldatene. De britiske
soldatene var
sjokkert over de store snømengdene som lå i byens gater. 1940 var den
snørikeste vinteren på mange år.
Pensjonert major
Olav Aavatsmark som hadde kommandoen over Namsos og
Namsosområdet hadde flyttet kommandoen til Grong. De unge mennene som
skulle mobiliseres gikk fortsatt uvirksomme i Namsos. En del karer
hadde kommet
tilbake til Steinkjer. Det begynte å gå rykter blant befolkningen om
at det norske
offiserskorpset var infiltrert av tyskere. I tillegg gikk det rykter
om at
fallskjermjegere hadde landet på Fuglem i Overhalla.
Telegraf, telefon og
alle veier ut av byen ble stengt. Men vegsperringene som
norske soldater hadde satt opp på Beitstad ble fjernet. Det gjaldt å
sikre
transporten av allierte soldater til Steinkjer.
Befolkningen virket
forvirret og en smule apatisk. De ventet på et tysk angrep i og
med at de britiske soldatene hadde kommet til byen.
Mandag 15\4
Peter Fleming
oppsøkte general Laurantzon og oberst Getz på Grøtan i Kvam.
Her kom det fram at generalene ikke ville gå lengre enn til Steinkjer
før man hadde
nok våpen og gjort tilstrekkelige forberedelser til å angripe
tyskerne.
I England var det
operasjon Hammer som vakte mest oppmerksomhet i de
militære organer. Det var angrepet på Trondheim. 23000 allierte
soldater skulle
sendes til Trondheim og Trøndelagsområdet. En del av de britiske
skipene som
var på vei mot Narvik ble omdirigert til Namsos. Generalmajor Carton
de Wiart
skulle lede de allierte troppene i Nord Trøndelag. Han skulle sikre
Trondheimsområdet fra nord. De 350 soldatene som allerede var i byen
skulle
være her til 146. brigade og de franske alpejegerne kom.
På overfarten fra
Skottland til Norge ble Sunderlandflyet med Carton de Wiart
om bord beskutt av tyske fly om ettermiddagen. En mann i flyet ble
såret, mens
generalen selv kom uskadd fra det hele. De Wiart var selv preget av et
langt liv
som soldat. Han hadde et øye og en arm . Han hadde dessuten blitt
såret ti ganger.
Han hadde deltatt i
Boerkrigen og vært med i 1. verdenskrig. Han var britisk
militærattasje i Polen da tyskerne angrep landet.
Destroyerne
Glasgow, Nobrian og Sikh som hadde satt i land tropper i Namsos,
ble angrepet av tyske fly like utenfor Merranesset.
Flyalarmen gikk
klokken 04.50. Det var den første alarmen som gikk i Namsos.
En vakt holdt utkikk etter fly oppe på Klompen. Vakta ringte til
politikammeret.
Politivakta varslet deretter en mann som var stasjonert i kirka. Denne
karen
sprang opp alle trappene for til slutt å ringe med kirkeklokkene når
det kom tyske
fly innover byen . Det gikk 40 sekunder fra alarmsignalet var gitt av
politiet til det
ble ringt fra kirketårnet.
Bedriftene drev
stort sett som vanlig tross flyalarmer og evakuering. Men all
bilkjøring ut fra byen var forbudt.
Tirsdag
16\4
Om dagen kom det
flere armerte trålere inn på havna i Namsos. Det 15000 tonn
tunge polske lasteskipet Chrobry kom inn til havna i byen for å losse
krigsmateriell. Det var det største skipet som hittil hadde besøkt
Namsos.
Det var få sivile
igjen i byen. Det var bare de som arbeidet i byens administrasjon
som var igjen eller de som var engasjert i krigføringa. De større
lokalene i Namsos
ble brukt av de engelske soldatene.
Namdal sykehus ble
evakuert til husmorskolen i Overhalla.
5 jagere landsatte
tropper om kvelden. Soldatene hadde blitt overført til jagerne
fra troppetransportskipet Empress of Australia. Soldatene kom fra The
Lincolns
og K.O.Y.L.I. De soldatene som hadde ankommet til Namsos to dager
tidligere
ble nå sendt til Steinkjer. Oberst Getz hadde nå blitt leder for
operasjonene i
Nord Trøndelag. General Laurentzon hadde blitt syk De britiske
styrkene ble satt i
land både i Namsos og på Bangsund. Britene opprettet hovedkvarter i
gammelhjemmet i Havikveien , mens generalmajor Carton de Wiart
etablerte seg i
en av villaene i Thomebakkan. 146. brigade som hadde blitt satt i land
i Namsos
manglet luftvernartilleri, kjøretøy, ski og truger. Men soldatene
hadde med seg tre
pakksekker hver.
Under ledelse av
kaptein Matin Lindsay begynte de å marsjere mot Steinkjer.
Onsdag 17\4
Ved midnattstider
sendte general Carton de Wiart melding til London om at han
hadde lyktes å sette i land 1000 mann i Namsos. Han sa at han hadde
kontroll
over Grong, Bangsund og noen områder ved Beitstadfjorden .
Generalen sendte
styrkene sine sørover i den tro at han deltok i et samordnet
angrep på Trondheim. Han fikk ikke noen melding om at et angrep fra
sjøen mot
Trondheim var i ferd med å bli oppgitt. Kommunikasjonen mellom de
ulike
frontene var hele tiden dårlig under operasjon Mauriceforce.
Klokken 09.30 var
det et møte om bord på Afridi mellom general de Wiart,
brigader Philips og kaptein Vian. Generalen hadde planer om å sette
seg fast ved
Steinkjer 18. april. En fortropp skulle sendes til Verdal. Norske
skipatruljer
skulle sikre flankene.
5 trålere landsatte
tropper midt på dagen, mens et 15 000 tonn transportskip kom
inn på havna utpå kvelden.
Resten av 146.
brigade ble nå satt i land. Ingen viste seg i gatene og alt utstyret
ble lagret i brygger og pakkhus. Det gjaldt ikke å bli sett av tyske
fly. The Lincolns
ble fraktet med et tog med 16 vogner til Grong.
I England ble en ny
general utnevnt til ny leder av operasjon Hammer. Han fikk
imidlertid hjerteattakk. Den neste lederen krasjet med et fly i
Skottland på vei mot
Norge. Til slutt ble det general Massy som fikk jobben med å lede det
britiske
felttoget i Midt Norge. Generalen skulle ikke være underlagt norske
myndigheter.
Statsminister
Chamberlain ville ikke gi noen våpenhjelp til nordmennene . Han
syntes de ytet for lite motstand mot tyskerne. General de Wiart gav
ordre til sine
tropper om at de ikke måtte gi så mange militære opplysninger til
nordmennene .
Han var redd for spionasje og lekkasjer. Han var meget forsiktig fordi
han hadde
hørt rykter om den tvilsomme holdningen til det norske offiserskorpset
i
Nord Trøndelag. Han var også irritert over at det norske
divisjonshovedkvarteret
sendte ut sine meldinger og rapporter over telefon.
I England ble det
bestemt at angrepet på Trondheim skulle skje 24. april ved at
britiske styrker gikk mot Trondheim fra Åndalsnes og Namsos. Britiske
skip
skulle ta seg forbi Agdenes til Trondheim.
Torsdag 18\4
Like før midnatt
fikk Carton de Wiart vite at han fikk kontrollen over en del
franske alpejegere. De utgjorde tre bataljoner under kommando av
general Audet..
Tyskerne hadde små
styrker nord for Trondheim. Deres fremste post var etablert
på Åsen som lå 60 km sør for Steinkjer. Man trodde at det befant seg
3500
tyske soldater i Trondheimsområdet. Om morgenen hadde tyskerne nådd
fram til
Verdal. Her oppdaget de at jernbanebrua var sprengt og at veibrua var
sikret
av et norsk kompani. Derfor trakk tyskerne seg tilbake.
Finsk radio meldte
at det hadde blitt i landsatt britiske styrker i Namsos. Britene
hadde fått soldatene i hus og alt utstyret under tak før de tyske
rekognoseringsflyene rakk å komme på vingene. Derfor tror man av den
grunn at
Namsos ikke ble bombet på dette tidspunktet.
Flere marine og
tropptransportskip kom inn til havna i Namsos om kvelden.
Det ble stadig satt
i land nye tropper. Disse ble transportert videre sørover
med tog.
Brigader Philips og
oberst Getz møttes i Grong på Grong gård om kvelden. Getz
gav britene en del rektangelkart og kart over telefon og
telegrafkurser. Britene ville
prøve å samle de britiske styrkene ved Steinkjer dagen etter. En
bataljon ville
dessuten bli plassert i nærheten av Verdal.
De allierte
stabssjefene begynte å miste troen på operasjon Hammer. De var
redde for at den allierte flåten ville bli utsatt for voldsomme
flyangrep fra tysk side.
Dessuten fikk tyskerne sendt store troppeforsterkninger til
Trondheim. I tillegg
hadde britiske og franske aviser skrevet om operasjon Hammer. Disse
kjensgjerningene ble diskutert på regjeringsnivå i England. Churchill
kom til den
slutningen at han måtte oppgi planen.
Det var noen få
britiske styrker igjen i Namsos. Hallamshirebataljonen voktet
Namsenbrua , mens en liten avdeling på Bangsund voktet bruene over
Bogna og
Strømmen og tunnelen på Fjær.
Carton de Wiart var
svært forsiktig med å gi militære opplysninger til norske
myndigheter. Han var redd for spionasje. Han syntes at norske
myndigheter
var vennlige og hjelpsomme. Men det var vanskelig å få tak i
arbeidskraft til å
hjelpe med lossingen.
Fredag 19\4
5. halvbrigade av
alpejegere under ledelse av divisjonsgeneral Audet ble satt i land
klokken 22.00. Den bestod av 13., 53. og 67. bataljon alpejegere. De
utgjorde
3000 mann under general Bethouarts ledelse.
Finn Christiansen og
general Carton de Wiart hadde forberedt innkvartering av
engelskmennene. General Audet avslo dette tilbudet fordi han var redd
for tyske
flyangrep. Derfor ble de franske styrkene spredt rundt byen. Noen
soldater ble
forlagt sør for brua, mens andre plassert nord for Namsenbrua. Britene
hadde tatt
mesteparten av bilene, men de lånte bort 3-4 stykker. Noe utstyr ble
fraktet ut av
byen, men en god del lagret i bryggene på havna.
Man kunne høre
kanontorden fra Folla. Flyalarmen gikk til stadighet. De siste
engelskmennene reiste sørover.
|
