Russerleiren.

Det var russiske, polske og jugoslaviske fanger som arbeidet ute på anlegget på Utvorda.. I starten var det bare 30 fanger som arbeidet på anlegget. De bodde i telt på det stedet som i dag kalles Russervollen. Etter hvert økte fangetallet sterkt. Dermed ble tyskerne nødt til å bygge to enetasjes brakker for russerfangene. På det meste holdt det til 300 fanger samtidig i leiren.

Fangene var magre og utsultete. Arbeidet var knallhardt og det påførte mange fanger store lidelser. Mange fanger ble skadet eller syke av arbeidet. De hadde liten motstandskraft. Om vinteren frøs de mye fordi de var dårlig kledd. Hvis de ikke arbeidet hardt og fort nok, så fikk de juling av de tyske vaktene. En norsk arbeider observerte en gang at en tysk vakt slo i hjel en russisk fange med en stein.

Fram til høsten 1943, så var det Organisation Todt som hadde ansvaret for fangene. De to siste krigsårene var det Wehrmacht som hadde ledelsen og vaktholdet med fangene.

Boforholdene og maten for fangene var meget enkel og primitiv. De fleste var magre av sult. Det var lov av den norske befolkningen å gi de russiske fangene matpakker. Av og til kom fiskerne på Utvorda med fisk til russerne. Om vinteren var det ikke alltid nok ved til å fyre med i ovnene. Det ble satt opp et kjøkkentelt hvor fangene måtte tilberede maten selv. Kosten kom til for det meste til å bestå av kålrot, poteter, brød og fisk. Kjøtt fikk fangene aldri. Den næringsfattige maten førte til at fangene ble magre og utsultet. Det påvirket arbeidsevnen deres. På slutten av krigen ble det virkelig lite mat. Fangene spiste alt de kom over.

Russisk fangegamme

Fangene var ofte kledd i uniformene som de ble tatt til fange i. Det var mangel på sko og støvler slik at fangene gikk rundt i tøyfiller linnet rundt føttene.

Det var sjelden at fangene fikk vaske seg eller bytte til reine klær. Om natta hadde de på seg skitne ulltepper. De var holdested for store mengder lus og andre uhumskheter. Om vinteren frøs fangene mye slik at de ofte var sjuke.

For at fangene ikke skulle rømme, så var det satt opp et piggtrådgjerde rundt leiren. Like utenfor fangeleiren var det plassert 148 miner.

Krigsfangene arbeidet med bryting og transport av stein. De lastet  opp vognene på anleggsbanen. De transporterte også tyngre utstyr og materiell som trengtes i arbeidet.

Det var fangene som utførte det harde kroppsarbeidet. De tyske vokterne passet på at fangene utførte det de skulle. Fangene brukte enkle redskap som hakker, spader, spett, slegger og minebor.

Hvis fangene fikk problemer med redskapen, så gikk de til verkstedet hvor de fikk reparert det som var i stykker. Her hadde tyskerne godt med maskiner som de kunne reparere verktøyet med eller lage nytt redskap. Maskinene ble drevet med strøm fra et dieselaggregat.

Før at byggearbeidene kunne ta til, så måtte det sprenges bort store mengder fjell. Tusenvis av hull måtte bores. Tyskerne brukte kompressorboremaskiner, men man måtte også ta i bruk bor drevet med handmakt. Det var slitsomt arbeide. Sprengningsmassene ble båret bort i trekasser av to fanger.

Fangene knuste mye av sprengningssteinen til pukk med slegge. Denne steinen ble brukt i veier, fyllinger og betong. Fangene måtte også bære materialer fram til byggeplassene. Tyskerne hadde to hester som hjalp til med dette arbeidet.

Tyskerne behandlet fangene med roping, skriking, slag og spark og ymse former for trakassering. Fangene fikk bare forlate leirområdet når de skulle på arbeidsoppdrag. Da hadde de følge av vakter. Fanger som rømte og som var så uheldige at de ble tatt, ble skutt. Man vet at en fange klarte å ta seg over til Sverige. Han fikk hjelp av noen bønder på Sitter. I 1943 rømte noen russiske fanger fra Utvorda. Man vet ikke om de ble tatt.

Hvor mange fanger som døde på Utvorda, vet man ikke. I kirkeboka for Flatanger ble det i 1942 registret 9 døde russiske fanger. De ble gravlagt ved Aurstømyra ved Utvorda Nord. De ble senere flyttet til russernes gravsted på Helgeland.

Hovedsiden