Transport.
Utstyret som trengtes til anleggsarbeidet kom sjøveien eller landveien fra Namsos. Utstyr som kom fra Namsos ble losset ved nybrygga i Åvika på Innvorda. Før sjøminefeltet ble etablert, så kom bygningsmateriell med båt til kaien i Hamnavika. Etter at sjøminene ble lagt ut, så bygde tyskerne en kai i Åvika sommeren og høsten 1943. Den ble bygd av tyske ingeniørsoldater som hadde tjenestegjort på Østfronten. De bygde kaia da de var på en slags form for permisjon fra kamphandlingene i Russland. Ingeniørtroppene bodde i misjonshuset på Innvorda. Forholdet til de andre tyske soldatene i området var ikke spesielt bra. Forsyningene som kom til kaien i Åvika ble fraktet med hest og vogn til Utvorda. Der ble varene fraktet med båt til Havnavika. Etter krigen ville engelskmennene sprenge kaia, men lokale fiskere overtalte britene til å la dem kjøpe kaia. Utstyr som kom sjøvegen ble losset på Utvorda.
Havna på Utvorda i dag ( 2003)
Vegen som gikk fra Hamnavika og gjennom anleggsområdet ble kraftig
forbedret for å tåle den tunge anleggstrafikken. Samtidig ble det laget en
anleggsbane for den interne trafikken. Tyskerne begynte anleggsarbeidet på
Utvorda våren 1942. Militært materiell og anleggsutstyr måtte fraktes sjøvegen
til en nybygd kai i Hamnavika. Derfra bygde tyskerne en vei inn til
Beljarskaret. Veien ble bygd solid. I botnet ble det lagt store steiner fra
steinbruddet. Deretter ble det lagt på pukkstein. Til slutt kom et lag grus og
sand. Så anla de jernbaneskinner. Tyskerne hadde et lokomotiv med
jernbanevogner som de dro sand, sement , armeringsjern og treverk fra kaia og
opp til anleggsplassene.