Protest og reform.
I 1517 drog borgerne av den tyske byen Wittenberg til nabobyen Juterbog for å kjøpe avlat av predikanten Johann Tetzel. Pengene skulle gå til gjenoppbyggingen av Pekerskirken i Roma.
Albrekt av Mainz var erkebiskop i to bispedømmer og vanlig biskop i det tredje. Han hadde kjøpt embetene av pave Leo X. Pengene hadde prelaten lånt av bankierene Fugger. For å kunne betale tilbake pengene til Fuggerfamilien, så hadde Leo X gitt Albrekt av Mainz eneretten på avlatshandelen i Tyskland. Halvparten av pengene som ble samlet inn gikk til familien Fugger.
Årsaken til borgerne av Wittenberg måtte reise til nabobyen Juterbog for å kjøpe avlat var at kurfyrst Fredrik III den vise av Sachsen hadde forbudt salg av avlatsbrev i sin egen by. Fredrik hadde en av Tysklands største samlinger av relikvier og han ville at folk skulle kjøpe avlatsbrev som var knyttet til hans egne skatter. Samlingen omfattet 19000 gjenstander hvorav en torn som satt i Jesu tornekrone var den gjeveste. En person som for betaling så alle disse gjenstandene på en gang var spart for to millioner år i skjærsilden.
Den ledende teologen ved universitetet i Wittenberg Martin Luther hengte 31. oktober 1517 opp 95 teser på døren på slottskirken i Wittenberg. Han kritiserte kirkens praksis på den tiden hvorav avlatshandelen var et av punktene. Det var vanlig å spikre opp et skriv på en vegg hvis man ville ha diskusjon på den tiden. Responsen var eksplosiv.
Boktrykkerkunsten gjorde det mulig å spre denne pamfletten utover Tyskland og Europa i løpet av noen uker. Det utviklet seg til en pamflettkrig mellom Luthers tilhengere og motstandere. De gikk til harde utfall mot hverandre. Bare i løpet av fire år ble det trykt 1500 forskjellige utgaver av Luthers pamfletter.
Luther hadde mange tilhengere som var enige med ham. Nasjonalisme var en årsak. En annen årsak var at mye penger gikk til Roma og som få tyskere hadde glede av. Dessuten var mange tyskere opptatt av en mer personlig gudsdyrkelse enn den formen for gudsdyrkelse som Pavekirken stod for.
Luther var en sterk personlighet som levde sitt liv med voldsom varme og åpenhet. Han kunne også være frekk, heftig, stivsinnet og urimelig. Han var gift med en forhenværende nonne og hadde til sammen tolv barn. Seks barn var hans egne, mens de andre var foreldreløse barn som han hadde tatt til seg. Ofte bodde det studenter hjemme hos ham.
Da han var munk led han av en voldsom skyldfølelse. Han kunne skrifte på timevis. Han var overbevist om at han ikke kom til å overleve Guds dom. Han fikk sjelefred da han leste om Paulus. Mennesket er så syndig at det bare kan bli frelst ved Guds nåde. Rettferdighet ved tro er det sentrale i Luthers lære.
Det rev grunnlaget under kirkens praksis med at en engel noterte ned alle gode og onde gjerninger som et menneske hadde gjort i løpet av et langt liv. Disse gjerningene måtte man stå til ansvar for når man stod fram for Gud.
Luther ignorerte alle ordre fra Roma om at han måtte tilbakekalle sine teser. Han ville ha blitt brent som kjetter hvis Fredrik hadde utlevert ham. Årsakene til at Fredrik ikke utleverte Luther var at han følte Luthers åndelige kraft da han den ene gangen møtte ham. Dessuten så var det Fredrik som opprettet universitetet i Wittenberg. Der var Luther en av de ledende professorene.
I 1521 innkalte keiser Karl V Luther til riksdagen i Worms. Her sa Luther at han baserte sin kristendomsoppfatning på Bibelen. Hvis noen kunne bevise at han hadde tatt feil, så skulle han trekke tilbake tesene sine. Det endte med at keiseren lyste Martin Luther fredløs.
Luther fikk fritt leide i noen dager. Plutselig forsvant han bare. Han var borte i et års tid. Det viste seg at han fikk oppholde seg på slottet til Fredrik – Wartburg. Her fikk han nye klær og ny identitet. Han tuslet rundt i gangene som lavadelsmannen junker Georg. På slottet var han langt fra uvirksom Han skrev flere polemiske pamfletter og han begynte å oversette Bibelen til tysk. Det nye Testamente var ferdig oversatt etter tre måneder. Cranach utgav den i 1522. En Bibel kostet en ukelønn for en tømmermann på den tiden.
I Wittenberg giftet munker og nonner seg. Det ble holdt messer i nye former. Prester som holdt seg til de gamle tradisjonene fikk juling. Bystyret i Wittenberg ba Luther om å komme til byen for å roe ned tilstandene. Det gjorde han. Uroen i Wittenberg utløste bondeopptøyer over hele Tyskland p.g.a lensherrenes harde framferd. Bondekrigene varte i perioden 1524-1525. Opprøret ble slått ned og 100 000 bønder ble drept som hevn av aristokratene. Luther ble beskyldt for å ha støttet bøndene. Etter dette besluttet han seg for å holde seg unna politikken.
Tyskland bestod av en rekke fyrstedømmer. Noen innførte den lutherske tro, mens andre holdt seg til katolisismen. Keiser Karl V innkalte til riksdag i Worms i 1530 for å bilegge tvisten mellom de to grupperingene. Det var Philip Melanchton som representerte lutheranerne. Det var han som skrev den Augsburgske konfesjon. Her viste han at de protestantiske idealer kunne føres tilbake til den første kristne tid.
Keiseren var lite interessert i en løsning. Han avviste konfesjonen og gav de protestantiske fyrstene 9 måneder til å trekke den tilbake. Etter den tid kom han til å bruke makt. Det ble det ikke noe av. Bare tomme trusler. I 1555 ble man enig om at det var fyrsten som bestemte hvilken religion det skulle være i det fyrstedømmet han styrte. Da hadde Luther vært død i 9 år.
Det eksisterte flere former for reformert kristendom som kranglet like mye seg i mellom som med Roma. I Sveits var det ingen fyrster som bestemte hva folk skulle tro på. Ulrich Zwingli styrte Zürich etter reformerte retningslinjer. Han ble drept av folk fra noen nabokantoner som var katolske.
I 1536 ble Genève styrt etter den reformerte lære. En av lederne var Johan Calvin. Han var den klareste tenkeren og den dyktigste administratoren blant reformasjonens ledere. I Genève klarte han å skape en by som ble styrt etter Bibelens forskrifter. Byens prester overvåket sine bysbarns livsførsel og besøkte hvert hjem en gang i året for å finne ut om det hadde skjedd noen form for moralsk utglidning. Det var noe gledesløst over Calvins form for reformasjon.
Dans, slibrige viser og vertshusbesøk var forbudt. De eldste og prestene var valgt av menighetene. Det var de som var ansvarlige for å gjennomføre Calvins lære. Alle de tretten prestene i byen var utlendinger. Da de vendte tilbake til sine hjemland, så tok de med seg Calvins tanker. Det førte til at det ble store kalvinistiske kirker i Tyskland, Nederlandene, Skottland og i Frankrike.
I Nederland ble kalvinistene den samlende kraften mot Spanias undertrykkende styre. Det var kalvinske prester som startet motstandsarbeidet mot spanjolene og som startet en motstandsorganisasjon.
I Skottland gikk kalvinistene et skritt videre. I 1560 avskaffet det skotske parlament den pavelige autoritet og innførte kalvinisme som statsreligion. Det var John Knox,s ide at folket selv kunne bestemme hvilken religion de ville ha. I 1553 kom Maria I Tudor på den britiske tronen. Hun var katolikk. Alle som var tilhengere av reformasjonen måtte flykte til utlandet hvis de ikke skulle ende på kjetterbålet. John Knox dro til kontinentet for å redde livet. Han utviklet teorien om at folk som praktiserte den protestantiske lære hadde rett til å motsette seg en katolsk monark. Knox dro tilbake til Skottland da det brøt ut borgerkrig der i 1559. I 1560 skrev han de trosartiklene som ble vedtatt av parlamentet i Edinburgh. I 1561 vendte Maria Stuart tilbake til sitt kongerike. Disse to representerte hver sin part av konflikten. Flesteparten av skottene kom til å stå på Knox side i konflikten.
Den anglikanske kirke har utviklet sin egen identitet. Henrik VIII ønsket å innføre en engelskkatolsk kirke hvor han selv erstattet pavens plass. Dronning Elisabeth etablerte en kirke som var en blanding av reformisme og katolisisme. Thomas Cranmer var predikant ved Cambridge Universitetet. I 1529 fikk han i oppdrag å skrive en avhandling om kongelige skilsmisser av Henrik VIII. Kongen ville skille seg fra Katarina av Aragon. Fire år senere ble han erkebiskop av Canterbury og han takket kongen med å oppløse kongens ekteskap med Katarina. Cranmer hjalp kongen med å oppløse fire ekteskap.
I 1534 avviste Henrik VIII pavens autoritet og utnevnte seg selv til den anglikanske kirkens overhode. Henrik beslagla alle klostrene i landet og jagde munkene og nonnene på dør. De enorme rikdommene ble tilført staten. Bibelen ble oversatt til engelsk og plassert ut i alle kirker. Så ble Henrik urolig for at de bibelske tekstene skulle skape opprør i folket. Nå ble det bare adelsmenn og rike kjøpmenn som fikk lese i Bibelen.
Cranmer hadde utviklet seg til overbevist protestant, mens kongen selv fortsatt var ivrig katolikk. Kongen døde og datteren Maria tok over. Hun beskyldte erkebiskopen av Canterbury for kjetteri og ville brenne han på bålet. Han nektet å gå tilbake til den katolske tro og ble brent på bålet.