Vantroens røtter.
Inntil ganske nylig har alle verdens mennesker trodd på en gud i en eller
annen form. Religionen har dekket menneskenes behov på to områder. Den har
forklart mysteriet bak alt vi kan se, men ikke kan forstå. Det kan være
naturens skjønnhet, naturkatastrofer, smerte, sykdom og død. Den har også gitt
en befolkningsgruppe dens identitet, etikk og religiøse ritualer. Religionens
oppgave har vært å gi svar på våre spørsmål om universet og gi oss rammen om
vår samfunnsstruktur.
I Vesten har den kristne gud blitt fratatt disse funksjonene i løpet av
de siste 200 år. Naturvitenskapen har funnet andre forklaringer på fysiske
gåter. Vi hår fått noe aldeles nytt i Det kristne samfunns historie, og det er
den konvensjonelle ateisme. Det nittende århundres religiøse strider er årsaken
til våre dagers vantro.
Sammenstøtet mellom naturvitenskapen og kirken i det syttende århundre
har vært en strid mer om autoritet enn om sannhet. Paven i Roma hadde store
problemer med å godta Galileis modell av verdensrommet. Protestantene derimot
godtok den nye modellen ganske raskt.
Uti fra Første Mosebok , så mente kirkens menn at jorda ikke var så
forferdelig gammel. Noen mente til og med at jorda ble dannet 4004 f.Kr.
Geologien og zoologien var to av de nye vitenskapene som skulle komme i
konflikt med kirkens menn om jordas alder. Geologien delte opp jorda i
forskjellige sjikt hvor de fant gamle utdødde arter. Zoologien utviklet etter
hvert evolusjonsteorier.
Det var i det nittende århundre at den største konflikten mellom
vitenskap og kirke skulle oppstå. Charles Darwin utgav i 1859 boken "Artenes
opprinnelse". Kirkens menn reagerte med sinne på at Darwin trakk Første
Moseboks skapelsesberetning i tvil.
Bibelforskerne skulle også angripe Bibelen. De analyserte hvilke deler av
Bibelen som var pålitelige og hvilke som ikke var det. Det bestod av å skille
originale avsnitt fra senere tilføyelser. I 1835 kom boken" Jesu liv,
kritisk analysert". Den konkluderte med at det hadde oppstått myter om en
stor religiøs leder som det fantes få historiske spor etter. Forfatteren David
Strauss mistet øyeblikkelig jobben som universitetslærer.
I 1841 utgav Ludwig Feuerbach boka "Kristendommens vesen". Her
påstod forfatteren at menneskene hadde oppfunnet Gud som et svar på deres egne
behov og håp
Sammenligningen av andre religioner betydde andre farer. De aller fleste
religionene mente at de var den eneste rette. Likevel hadde de mange
fellestrekk. Sekularismen hadde som mål å få slutt på den innflytelse som
kristendommen hadde over dagliglivet.
Striden har ført til to ekstreme reaksjoner hos de kristne. Den ene reaksjonen
går ut på at man godtar de innhugg som naturvitenskapen har gjort i de
konvensjonelle religiøse forestillinger. Man hevder at Kristendommens sannhet
ligger et helt annet sted.
Church of England imøtegikk den nye tiden med å hevde at kristenlivet :
"er et eventyr, en oppdagelsesreise, en ferd båret av tro og håp, mot en
endelig og fullstendig samhørighet med Kjærligheten i alle tings vesen".
Fundamentalismen ble en reaksjon på denne milde formen for kristendom.
Det var en lengsel etter tidligere tiders visshet og strenghet. Denne formen
for kristendom var en reaksjon mot trusselen fra de vitenskapelige oppdagelser.
Fundamentalismen utviklet seg i USA i siste halvdel av det nittende århundre.
De mente at Bibelen var absolutt ekte. Begge disse versjonene av kristendommen
er en reaksjon på utviklingsmønstrene i det nittende århundre.
Den romersk katolske kirke hadde gjennomgått store forandringer det siste
hundreåret. Pave Pius IX besteg pavetronen i 1846. Han var da katolikkenes
åndelige overhode og hersker over Midt Italia. En revolusjon tvang ham til å
flykte fra Roma i 1848. Da han døde etter 32 års pontifikat, så var han
fortsatt katolikkenens åndelige leder, men nå styrte han bare over
Vatikanstaten. Men pavens krav på åndelig autoritet har bare blitt større. Det
var en reaksjonær autoritet som var et angrep på protestantismen og
vitenskapen. Jomfrufødselen ble opphøyd til et dogme. I 1869 – 70 innkalte
paven til et konsil. Her fikk pave Pius gjennomført at paven er ufeilbarlig når
han uttaler seg ex cathedra om tros og moralspørsmål.
Pave Johannes XXIII forandret den katolske kirke i løpet av 5 år til det
nesten ugjenkjennelige. Han vant de troendes hjerter med sin varme og åpenhet.
Også han innkalte til et Vatikankonsil. Her skulle kirken lytte og ikke befale
som den hadde gjort ved det forrige konsilet. Konsekvensene ble at gudstjenesten
nå kunne holdes på de troendes eget språk og ikke på latin. Lekfolk kunne få
spille en større rolle i kirkens liv.
Også den protestantiske kirken har utviklet seg i en mer forsonende
retning i løpet av det 20nde århundre. I det 19nde århundre ble den
protestantiske kirken splittet opp i mange mindre kirkesamfunn.
Kirkenes Verdensråd ble dannet i 1948 i Geneve. Denne organisasjonen har
300 medlemskirker i 80 forskjellige land. Mange mener at denne utviskingen av
grensene er veien framover for kristenheten.
For første gang siden Konstantins dager er ikke kristendommen noe
fortrinn i et menneskes karriere, og vantro er ikke lenger noe handikapp. Den
sosiale misbilligelse som fulgte med det ikke å gå i kriken har forsvunnet fra
de vestlige samfunn. Kristne i Vesten er redusert til den posisjon at de er en
minoritet som holder sammen om en felles tro på Kristus og hans løfter.