Opplys
deres mørke.
David Livingstone holdt taler ved universitetene i Oxford og Cambridge på slutten av 1850-årene. Han fortalte om sitt liv som misjonær i Afrika. Det vakte stor entusiasme blant studentene. Hensikten var å få slutt på slavehandelen i Øst Afrika.
Biskopen av Oxford , Samuel Wilberforce sørget i 1860 for å få sendt en liten gruppe misjonærer til Afrika. Ekspedisjonen var upraktisk. Meningen var å møte dr. Livingstone i Øst Afrika. Så skulle de ta seg inn i landet og danne en jordbrukskoloni. Her skulle de spre kristendommen og motarbeide slaveriet. I løpet av to år var de fleste misjonærene døde av sykdom eller at de hadde blitt drept av arabiske slavehandlere. De slavene som de hadde klart å sette fri ble overlatt til sin egen skjebne. En biskop ble sendt fra London får å vurdere situasjonen. Han valgte å flytte til den fredlige og arabisk kontrollerte øya Zanzibar. Denne beslutningen likte Livingstone dårlig.
Det var fornuftig å legge misjonsstasjonen til Zanzibar. Det var det viktigste sentret for salg av slaver i Afrika. Her kom 50000 slaver hvert år for å bli solgt. 250 000 negrer ble hvert år kidnappet fra sine landsbyer. Bare 1\5 av dem klarte å nå kysten. Den arabiske sultanen tjente store penger på denne handelen.
De engelske misjonærene leide et hus ved havnen. Her kunne de se de arabiske slaveskipene komme inn på reden. Her ble syke og døde slaver kastet på sjøen. Av og til klarte misjonærene å redde en halvdruknet slave. De friske slavene ble ført i land og solgt på auksjon på torvet.
I dag har den Anglikanske kirken bygd en kirke på det stedet hvor slavemarkedet lå i 1879.
Det var diplomatisk press på sultanen som fikk slutt på slavehandelen. I 1873 fikk den britiske regjeringen overtalt sultanen til å stenge markedet. For å sikre at han holdt sitt løfte, ble 9 engelske krigsskip stasjonert utenfor kysten av Zanzibar for å sikre at sultanen holdt sin del av avtalen.
Det var flere årsaker til at engelskmennene engasjerte seg i Afrika. De ville spre kristendommen til det mørke fastland , men de ville også selge billige industrivarer. Engelskmennene hadde en tendens til å se på seg selv som en overlegen rase. Fra 1886 til 1911 ble Afrika delt mellom Storbritannia, Frankrike, Portugal, Tyskland, Italia, Spania og Belgia. De eneste selvstendige områdene som var igjen var Etiopia og Liberia.
I England hadde kirken mistet taket på de nye industriarbeiderne som flyttet inn til storbyene. I landsbyen var det fast tradisjon å gå i kirken om søndagene. Hvis man var borte en søndag, så ble det lagt merke til. I de nye byene bodde de ulike klassene i ulike distrikter. Folketallet i byene økte kraftig, mens det nesten ikke ble bygd kirker og kapeller. I de kirkene som var bygd var det ikke plass for vanlige industriarbeidere. De lukkede kirkestolene ble leid av velstående familier. Gratis sitteplasser kunne man finne bak i kirken eller langs midtgangen. Det førte til at arbeiderne holdt seg borte fra kirken etter en hard arbeidsuke.
Friedrich Engels gav ut en bok i 1844 om arbeidernes levekår i England. Boka het "Arbeiderklassens stilling i England". Den handler om hvordan de ulike klasser lever atskilt fra hverandre. Arbeiderne var sterk underbetalte, bodde i slumboliger og hadde en lav gjennomsnittsalder. Kirkene identifiserte seg med middelklassen. Fra 1821 til 1850 bygde Church of England 2500 kirker i England og Wales.
I 1851 ble det holdt en kirketelling. Den fortalte at 40% av befolkningen møtte til gudstjeneste. Det var få industriarbeidere i denne forsamlingen.
Nå begynte man på å oppsøke arbeiderne for å forkynne kristendommen. Nå begynte man å sende misjonærer ut til arbeiderkvarterene. Misjonærene tok i bruk konversasjons-evangelisme. Man gikk fra hus til hus i et forsøk på å få folk interessert i kristendommen.
I 1865 begynte William Booth å misjonere blant de britiske industriarbeiderne. Dette var mannen som skulle komme til å grunnlegge Frelsesarmeen. Hans arbeidsformer var en reaksjon på de tertefine og klassebevisste kirkene som hadde klart å utrette så lite. Booth mente at arbeiderne heller ville lytte til folk som kom fra deres egne rekker enn på prester fra overklassen. Medlemmene i Frelsesarmeen hadde ordre om å bosette seg i de verste distriktene. Det ble laget nye religiøse tekster til populærmelodier som folk kjente fra før. Dette ble en suksess. Møtene ble holdt på kafeer, teatre og varietelokaler.
Frelsesarmeen bygde på to prinsipper – det teatrale og det militære. Misjonærene ble gradert etter militær rangordning. Booth kalte seg selv general , og han forlangte total disiplin fra sine underordnede. Men innenfor dette strenge regelverket, så var det fritt spillerom for fantasien. Frelsessoldatene la fram evangeliet på markedsplassene. Denne pågående formen for evangelisering førte til pøbelreaksjoner. Møter som ble holdt ute i gatene ble utsatt for kasteskyts og ukvemsord. I 1882 ble 60 av organisasjonens bygninger utsatt for hærverk og 669 frelsessoldater ble utsatt for vold.
Hensikten med Frelsesarmeens arbeide var å omvende folk. De nyomvendte måtte bekjenne sine synder og forplikte seg til å leve et nytt og bedre liv. I 1890 gav Booth ut boka ” In darkest England " hvor han kom til å omprioritere sine mål. Hans sosiale frelse var at fattige skulle få tilgang til arbeide, rett til skolegang og muligheten for emigrasjon. Frelsesarmeen startet opp med suppekjøkkener i storbyene.
Velfredsstaten, gratis skolegang, mer fritid og et større utvalg av fritidstilbud har redusert misjonsforeningenes innflytelse. I dag består offensiven mot arbeidsfolks vantro av ungdomsklubber og kaffebarer.
I Afrika har misjonsskolene gitt misjonen en eksistensberettigelse. Mange av Afrikas svarte ledere har vært elever på misjonsskoler. Noen misjonærer evangeliserer etter den grunnholdningen at den hvite mann er den svarte mann overlegen. Andre misjonærer prøver å bygge opp rene svarte kirkesamfunn hvor den hvite misjonæren etter hvert vil få en underordnet stilling. Disse afrikanske kirkene blir kalt De yngre kirker. De har mer glød enn sine europeiske moderkirker.