Dannelse
og entusiasme.
Voltaire kritiserte Frankrikes
geistlighet. Fire medlemmer av familien Rohan hadde blitt utnevnt til
kardinaler før de var 40 år. Det var dyktig intrigespill som førte til at de
fikk embetene. Når de endelig hadde fått stillingene, så var de mer opptatt av
sex og elskerinner enn av åndelige ting.
Voltaire levde mesteparten av
sitt liv i England. Chevalier de Rohan fornærmet Voltaire offentlig. Filosofen
utfordret de Rohan til en duell. Det endte med at de Rohan sendte tjenerne sine
etter Voltaire for å banke ham opp. Deretter ble han sendt til Bastillen for så
å bli sendt i eksil til England.
Det var den engelske holdningen
til Gud som tiltalte Voltaire. I den engelske kirke ble ikke prestene biskoper
straks de forlot universitetet og de aller fleste prestene var gifte.
Det spesielle med de engelske
kirkene var at de var fulle av selvtilfredse gravmæler hvor den avdøde var
portrettert i romersk toga og med parykk. Denne skikken var svært populær på 18
og 1900-tallet.
Engelskmennene utviklet en form
for kristendom som var tilpasset den nye tidsalder. John Locke utgav i 1695
"Kristendommens rimelighet". Et år senere gav John Toland ut
"Kristendommen er ikke fornuftsstridig". Kristendommen gjorde nå seg
klar til å gå inn i fornuftens og optimismens tidsalder.
Da Voltaire kom til England, så
var optimismen den mest utbredte filosofi. Alt virket som det kunne forbedres.
Lord Halifax sa til sin datter at religion var en hyggelig ting.
I en tid da det skjedde raske
vitenskapelige nyvinninger oppfattet naturforskerne hver nyvinning som et bevis
på Guds styrende hand i tilværelsen.
Både Newton og Boyle skrev
utførlig om teologiske spørsmål. John Ray som var grunnleggeren av botanikken
og zoologien skrev boken "Guds visdom manifestert i skaperverket".
Voltaire trodde på naturens Gud og ikke på teologene og mystikernes Gud.
I det attende århundre drev
prestene mer med opplesning enn med prekener. Ofte holdt de på i en time.
Mesteparten av menigheten hadde sovnet før prekenen var omme.
Det var den kraftige stemmen til
George Whitefield som vekte engelskmennene. I 1730-årene hadde brødrene John og
Charles Wesley startet Den hellige klubb i universitetsbyen Oxford. I 1733 ble
Whitefield medlem av denne klubben. Her drev de på med studier, bønn og
diskusjoner. De fikk etter hvert navnet metodister etter det metodiske arbeidet
som de drev med. George Whitefield fikk forbud mot å preke i kirkene i Bristol.
Årsaken var at han viste liten verdig glød når han talte og at han kritiserte
den geistlige som vanligvis prekte i kirken. Så begynte han å tale i friluft.
Tilhørerne var til å begynne med kullgruvearbeidere. Etter hvert skulle
tilhørermengden bestå av tusenvis av mennesker.