Skulptur
Lysippos regnes som hellenismen første store billedhugger, selv om hans tidlige
virksomhet faller utenfor perioden. Hans figurer virket smekrere og slankere
enn de eldre mesteres og hadde mindre hode i forhold til kroppen. Hans berømte
statue Skraperen strekker armen frem mot betrakteren og i rett vinkel med
kroppen. Eldre billedhuggere foretrakk å holde armene i samme plan som kroppen,
idet de henger ned eller er strukket ut til siden. Statuen kan således
overskues i ett blikk, mens man bør gå rundt Lysippos Skraper for å få tak i
motivet.
En kontrastering av plan og akser gjenfinnes i mange hellenistiske
skulpturer. Man ynder kompliserte motiver som sittende figurer med bena over
kors eller et ben fremstrakt, eller skikkelser som vrir seg eller er i sterk
bevegelse. Kjegle- eller pyramideformede komposisjoner er populære, både for
enkeltfigurer og grupper. Som eksempler kan nevnes gruppen Galler dreper sin hustru
og seg selv, samt den beslektede Pasquinogruppen (Menelaos med den døde
Patroklos), som begge tilskrives byen Pergamons skole. Førstnevnte gruppe var
en del av et større monument til ære for seieren over gallerne, en keltisk
stamme som hadde trengt inn i Lilleasia. Skulpturen Den døende galler hørte
også til dette monumentet. Gallergruppene viser interesse for egenheter hos
folk av andre raser og kulturer, noe som gjenfinnes også ellers i hellenistisk
kunst.
Pergamons mest berømte monument, det store Zevsalteret med sin
relieff-dekorerte frise som viser kampen mellom guder og giganter, er antagelig
også reist for å forherlige seieren over gallerne. Relieffene er fra rundt
midten av 100-tallet f.Kr. Figurene er mer patetiske enn i gallergruppen og utført
i høyt relieff i en stil som ikke uten grunn er blitt kalt «pergamensk barokk».
Denne kraftige, svulmende stilen var ikke begrenset til Pergamon, men
gjenfinnes bl.a. i Nike fra Samothrake, et verk av den rhodiske skole.
Fra Rhodos kom også skaperne av Laokoongruppen, Hagesandros, Polydoros
og Athanadoros. De samme kunstnernavn finnes på en stor skulpturgruppe som er
funnet i Sperlonga på kysten mellom Napoli og Roma. Gruppen Odyssevs mannskap
angrepet av Skylla, ble funnet sammen med en gruppe som viste en annen
scene fra Odysseen, Blindingen av Polyfemos. De to gruppene, som man
fant sammen med et par mindre statuegrupper og en del andre skulpturer, har
vært gjenstand for livlig diskusjon. De siste undersøkelser antyder at de er
romerske kopier, og at originalene, som Laokoongruppen og Pergamonalteret,
hører hjemme omkring midten av 100-tallet f.Kr.
Skulpturer fra Zevsalteret i
Pergamon.
Ved siden av den patetiske, svulmende stil opptrer også mykere
stilretninger innen hellenistisk kunst. Populære motiver er Afrodite, ofte
naken eller lett påkledd, nymfer og andre naturvesener, barn, samt forskjellige
erotiske grupper. De populære Tanagrafigurene i terrakotta tilhører denne
retningen. Et av sentrene for den myke og mer grasiøse stil var Alexandria.
Denne byens kunstnere var også kjent for sine sterkt realistiske skildringer
som kunne gå over i karikaturen. Man vek ikke tilbake for å skildre krøplinger
eller mennesker nedbrutt av alder.
En annen side av den sterke realismen innen hellenistisk kunst viser de
mange karakterfulle portretter som er bevart fra perioden. I tillegg til de
nevnte stiler sees også, særlig i sen hellenistisk kunst, en interesse for de
klassiske idealer. Denne førte til at man begynte å imitere klassiske
skulpturer. Først var man mer fritt inspirert av disse, siden gikk man over til
å kopiere dem direkte, noe som danner opptakten til den romerske
masseproduksjon av eldre verker.