Perioden etter Aleksander sin død

Aleksanders rike falt ikke straks fra hverandre ved kongens død i 323 f.Kr. Bare grekerne forsøkte å løsrive seg i den såkalte lamiske krig 323-22. Kampen endte med nederlag. Demosthenes tok sitt liv og demokratiet i Athen ble avskaffet. Grekernes «frihet» forble deretter et gjennomgangstema i hellenistisk politikk.

Demosthenes.

Riket hadde ingen ubestridt ledelse. Tronfølgere var Aleksanders halvbror Filip 3 Arrhidaios og hans posthume sønn Aleksander 4, men de ble snart ryddet av veien. I de første årene forfektet Perdikkas og Antipatros riksenheten og det makedonske dynastis interesser. Men utenfor Makedonia og Hellas satt Aleksanders hærførere med hver sin riksdel - Lysimakhos i Thrakia, Antigonos i Lilleasia, Ptolemaios i Egypt og Selevkos i Babylonia. Den rikssamlende retning hadde etter en rekke kriger utspilt sin rolle i 316. Antipatros sønn Kassandros tok da Makedonia fra Polyperkhon. Athen tok Kassandros parti alt i 317 og fikk som guvernør Demetrios fra Faleron, en filosof og litterat av Aristoteles' skole som i en tiårsperiode sikret byen velstand gjennom et stramt regime.

Aleksanders etterfølgere kalles diadokene. Hos grekerne sikret Antigonos seg støtte ved å proklamere deres frihet; hans sønn Demetrios Poliorketes inntok Athen i 307, gjeninnførte demokratiet og ble sammen med sin far feiret som befrier. I 306 tok de kongsnavn som arvtagere til hele Aleksander-riket, men også de øvrige diadokene tok på denne tiden kongsnavn i sine regioner. Det endelige oppgjøret mellom dem kom i slaget ved Ipsos i 301 der Antigonos falt. Hans rike ble delt. Det utkrystalliserte seg fire nokså klart avgrensede diadoke-riker: Kassandros rike (Makedonia og deler av Hellas), Lysimakhos' rike (Thrakia, Bosporos, det vestlige Lilleasia), Ptolemaios rike (Egypt, deler av Syria m.m.) og endelig Selevkos' rike som strakte seg fra Lilleasia til India. Ved Kassandros' død i 298 ble det arvefølgestrid. Etter 281 var det tre diadok-riker: Makedonia, Asia og Egypt. Da en sønn av Demetrios Poliorketes, Antigonos Gonatas, slo de vandrende kelterne, som på denne tiden truet den greske verden, og i 276 oppnådde å bli konge i Makedonia, hadde rikene også fått de dynastier som skulle beholde makten inntil romerne tok den: antigonidene i Makedonia, selevkidene i Asia og ptolemaierne i Egypt.

Utviklingen på 200-tallet.

Diadokenes epoke var forbi. Nå fulgte epigonene. De territoriale statsdannelser fant en labil likevekt. Under sin nye konge ble Makedonia konsolidert, men Antigonos grep om Hellas ble truet da Athen, Sparta og andre byer allierte seg med Ptolemaios i den såkalte khremonideiske krig (267-61). Krigen endte med seier for Antigonos. Ptolemaierne, som hadde en sterk flåte, forble hans rivaler i Egeerhavet. I Hellas fantes på 200-tallet to stammeforbund - det aitoliske forbund i Midt-Hellas og det akhaiiske forbund på Peloponnes. Også på 200-tallet var det kriger mellom de greske statene, mens Makedonia var ute etter å sikre sitt overtak.

I Asia var Selevkos sønn Antiokhos 1 en stor bygrunnlegger som helleniserte store områder. Men selevkidenes rike ble redusert i løpet av 200-tallet. I vest gjorde Pergamon seg selvstendig ca. 260. Senere fulgte andre avskallinger. Baktria løsrev seg i 250. I Egypt førte Ptolemaios 2 Filadelfos et glansfullt regime og støttet kunst og vitenskap. Strid mellom ptolemaierne og selevkidene om det fruktbare Koile Syria var et gjennomgangstema på 200-tallet og senere .

I Hellas ble Makedonias konge Filip 5 (221-179) trukket inn i krig mot det aitoliske forbund og Sparta; truet av romerne i Illyria,allierte han seg med Hannibal. Aitolerne sikret seg romerne og Pergamon som allierte mot Filip, mens denne i Hellas hadde støtte av det akhaiiske forbund under Filopoimen. Krigen førte ikke til noe resultat, men Roma var nå blitt en maktfaktor i Østen, stort sett støttet av Pergamon, Egypt, Rhodos og Athen, mens Makedonia og selevkidene var fiendtlige og grekerne forsøkte å manøvrere mellom makedonere og romere. I den 2. makedonske krig 200-196 rykket romerne inn i Hellas. Filip ble stående alene og ble slått ved Kynoskefalai i 197. 196 proklamerte romeren Titus Quinctius Flamininus grekernes frihet. Makedonia ble vingestekket og Filip måtte bli romernes forbundsfelle.

Romernes inntog

I Asia gjenopprettet Antiokhos 3 (223-187) selevkidenes autoritet over store områder i Østen I 196 satte han over til Thrakia, ble trukket inn i grekernes stridigheter og gjorde sammen med det aitoliske forbund et mislykket forsøk på å «befri» Hellas fra romernes innflytelse. Året etter ble han slått av romerne. I 188 ble det fred mellom Antiokhos og Roma i Apameia i Syria. Roma var nå blitt den dominerende makten i det østlige Middelhav. Da Antiokhos 4 Epifanes hadde tatt kontrollen i Egypt og latt seg krone i Memfis, tvang romerne ham til å forlate landet .

Filip 5 døde i 179, og kongen av Pergamon fikk romerne til å erklære sønnen Persevs krig i 171. I slaget ved Pydna i 168 viste igjen de romerske legioner seg den makedonske falanks overlegen. Makedonia ble delt i fire og det aitoliske forbund oppløst. Ledende grekere ble ført til Roma. Etter at en «falsk Filip» hadde reist makedonerne til kamp mot romerne, annekterte de landet i 148 og gjorde det til romersk provins. Grekernes siste reisning ledet av det akhaiiske forbund, førte til forbundets oppløsning, Korints ødeleggelse og massedeportasjon av ledende grekere til Roma. Hellas ble et protektorat under Makedonia.

Pergamon.

Romerne fikk Pergamon som testamentarisk gave i 133 og utvidet deretter gradvis sitt herredømme i Lilleasia inntil de fra 80-årene kom i krig med parterne, som gjennom årtier hadde redusert selevkidenes rike fra øst, slik at selevkidene nå nærmest var et lokalt syrisk dynasti. Romerne ble stående som forsvarere av den hellenistiske verden mot «barbarene». Pompeius gjorde Syria til provins i 63.

Ptolemaiernes rike hadde tross dynastiske stridigheter og indre uro vært den mest stabile staten, forankret i eldgamle tradisjoner og relativt klart lokalt avgrenset. Kleopatra 7 forstod at hun bare kunne hevde seg og sitt rikes interesser ved hjelp av romerne; hun lyktes både med Caesar og Antonius, men etter slaget ved Actium i år 31 begikk hun selvmord, og Octavian kunne legge Egypt inn under det romerske imperium i år 30 f.Kr.