- Tore har falt i vannet, ropte Anne. Alle stod og stirret utover vannet. Alt var stille. De stod og regnet tiden og etter nesten 1 minutt kom han smilende opp til vannoverflaten.
- Vannet er deilig! Kom uti dere også, sa Tore.
- Nei skjerp deg a, kom det fra Arne.
Alle tre stod og måpte. Men jentene begynte og kle av seg til truse og
T-skjorte og da kunne ikke Arne dy seg heller. Han tok av seg til boxeren. De badet nesten en time før de steg opp av vannet, og begynte og ro inn til land.
Da de kom til hytta igjen bestemte de seg for å legge kroken de fant i gjedda ned i ei kiste på stua. Tore ønsket å legge trefisken der også. Han kjente etter i bukselomma men ble forskrekket. Fisken var borte. Tore trodde straks at han hadde mistet fisken i vannet. Enda en gjenstand var forsvunnet.
De kjente at de var kalde etter badinga.
–Jeg går å skifter , sa Tore. Etter en stund kom han ut på kjøkkenet og spurte om de kanskje skulle lage frokost. Anne og Ruth tok til med maten. De spiste og koste seg lenge.
Klokka nærmet seg 12 og alle ville ut i sola for å finne på noe. De gikk for å utforske landskapet rundt hytta. Bak fjøset fant de en sti. De fulgte den et stykke og ved et lite skogholdt fant de en nedbrent hytte. –Hva har skjedd her, sa Anne forskrekket. Da de skulle gå inn i branntomta, fant Arne ei sølvsvart fjør. Tore løp tilbake til hytta for å hente kroken. Han så i kista men kroken lå ikke der. Tore lette og lette, men fant den ikke. Da hørte han det samme skriket. –Hva skjer?, tenkte Tore og sprang bortover stien til de andre. Han fortalte de andre at han hørte skriket igjen. Dette begynner å bli skikkelig ekkelt. Ruth frøs på ryggen ved tanken på mange uker med hyl og skumle skygger.
Alle gikk sammen tilbake til hytta. De hadde mange forslag på hva som hadde skjedd ved branntomta og hva de fæle skrikene var.
Det var på tide med middag. Ruth tok på seg å hente vann nede i bekken. Hun var ikke så veldig redd nå som det var lyst. Arne tok med seg vedkorga. De trengte ved i ovnen. Veien til vedbua var steinete.
Han så etter Ruth som gikk nedover til bekken og snublet, men slo seg ikke. Arne kom inn i ved bua og så noen vedskiver som var helt perfekte.
Arne gikk tilbake til hytta og fikk tent opp i ovnen. - Har ikke Ruth kommet tilbake fra bekken, sa Arne engstelig. - Ta det rolig. Hun kommer tilbake fra bekken, sa Tore. Tida gikk, men ingen Ruth var å se.
Arne sprang ned til bekken. - Ruth, Ruth, hvor er du? Ingen svarte.
Da gikk Arne opp til hytta igjen.
- Har Ruth kommet opp igjen?
- Nei, sa Anne.
- Er du sikker på at Ruth ikke er i fjøset, sa Tore. De lette rundt i hele fjøset og rundt på tunet. Alle kjente en vill redsel spre seg i kroppen.
De gikk ned til vannet for å se om Ruth var der.
- Vi sprer oss, sa Tore. – jeg og Anne går den retningen og du Arne den andre, sa Tore og pekte.
- Hvor er du Ruth, ropte Anne fortvilet.
Etter to timer møttes de igjen.
I et kjerr like ved vannet så plutselig Anne noe blinke.
Der stod bøtta som Ruth skulle hente vann i. I bøtta lå en tredukke.
- Nei! Hva har skjedd med Ruth?
Anne kjente at alle kreftene forsvant og Tore måtte bære henne opp til hytta.
Når de skulle legge seg den kvelden, var alle trette. Alle sovnet med en gang. Midt på natten våknet Arne av snorkingen til Tore. Plutselig hørte han de samme pulserende vingeslagene. Han prøvde å vekke de andre to, men de sov som steiner. Arne så ut av vinduet og der syntes han at han så Ruth! Han sprang ut og plutselig…….