- Kom, så går vi inn og ser på
lappen, foreslo Tore.
- Nei, vi må finne Ruth først,
sa Arne bekymret. - Hvor kan hun være?
Da hørte de en stemme som ropte om hjelp. – Det er Ruth! Kom, vi må dra bort i skogen med en gang! Anne var allerede på vei bortover mot et tre. Der så de Ruth som nesten hang over ei grein.
- Hva har hendt?, ropte de tre i kor.
-
Jeg husker bare at hubroen tok meg og slapp meg ned her, pep Ruth med
en ynkelig stemme, -så svimte jeg av, og da jeg
våknet, så jeg mann som gikk inne i skogen. Arne var tydelig lettet og ropte
forelsket:
-
Du kan da ikke henge der oppe. - Kom ned, vi skal hjelpe deg.
- Kom så går vi tilbake til
hytta, sa Tore da Ruth endelig sto der sammen med dem igjen.
- Vi må finne ut hva som står
på lappen. Arne var nysgjerrig.
Da de nærmet seg hytta, så de en skygge bevege seg der inne. Tore, som var den modigste, gikk først og åpnet døra raskt. Der, midt på golvet, sto hytteeieren, gamle Sivertsen.
- Hei! ropte
ungene litt forskrekket. Sivertsen så ikke ut som han var spesielt glad
for å se dem.
- Hvorfor er han så sur?
hvisket Anne til Arne.
- Veit ikke, svarte Arne med
lav stemme, samtidig som han dyttet Anne forsiktig.
- Hva glor dere på? spurte
Sivertsen ampert. Barna sto stille.
- Se hva som datt ut av lomma
til Sivertsen! ropte plutselig Tore.
- Det er fløyta! hylte Ruth. -
Du har tatt den!! ropte de i kor.
- Nei! Dere tar feil!! Fløyta
er mi, sa Sivertsen bestemt.
- Blås i fløyta da, Sivertsen,
ba Anne. - Nei! Sivertsen var irritert.
Da sprang Tore mot fram, tok fløyta, satte den til munnen og begynte å blåse. Ei rein, klar tone kom ut av fløyta etterfulgt av det hjerteskjærende skriket og de pulserende vingeslaga. Tore løp ut og så hubroen. Han ropte:
- Kom og se! Hubroen kommer
hitover! Mens de alle løp ut, ropte Sivertsen:
- Hubroen er min! Ikke skad
den, da har jeg ingen å være sammen med! Jeg fant den først!
- Hvorfor er du så knyttet til
hubroen? spurte Arne nysgjerrig. Sivertsen fortalte at han hadde funnet den på
gårdsplassen med brukket vinge. Han hadde fostra den opp med mye god mat,
derfor var den blitt så stor og flott og fått så fine fjær. Han pleide å kalle
på hubroen med fløyta.
- Men hvorfor skriker den så
rart? undret Anne.
- Den prøver nok å etterligne
lyden av fløyta, men den får det ikke til. Jeg har nemlig prøvd å lære den å
lage menneskelyder. Arne var fortsatt bekymret og lurte på hvorfor hubroen
stadig tok Ruth.
- Det er nok fordi hun er den
minste og letteste av dere. Den er jo en rovfugl, forklarte Sivertsen. Han var
ikke fullt så sint og irritert lenger. Tore så seg rundt. Plutselig så han to
personer borte ved branntomta..
- Se der, sa han halvhøgt og
pekte, - der er Frank og en person til. - Det må vi undersøke. Arne dro de
andre med seg bortover. Frank så dem og sa da de har kommet helt bort til han:
- Vil dere ikke hilse på kona
mi?
- Kona di? ropte Tore. Alle
sto og måpte foran Frank og kona hans. Sivertsen kom også gående. De to mennene
nikket surt til hverandre.
- Hvorfor er dere så sure?
spurte Ruth undrende.
- Jo, det skal jeg fortelle
deg, jenta mi. Kona til Frank tok ordet og begynte å fortelle. Hun fortalte at
Sivertsen og mannen hennes var brødre, men de hadde vært uvenner helt siden
Sivertsen overtok gården, sjøl om Frank var den eldste. Det eneste han fikk,
var denne tomta og hytta, som det nå bare var aske igjen av.
- Men….,hvorfor
brant hytta, da? - Og hva med lappen?
Ungene var ivrige og snakket i munnen på hverandre. Nå overtok Sivertsen. Han
sa at han gikk sin daglige skogstur en dag. Han så røyk og ville undersøke hvor
røyken kom fra. Han skjønte fort at den kom fra hytta til Frank. Da han kom
fram, var den overtent. Like i nærheten så han rester etter et bål. Det hadde nok vært noen turister som
hadde glømt å slokke bålet ordentlig etter seg. Ilden hadde spredd seg bortover
mosen og antent hytta.
- Og hva med lappen som jeg
hadde i munnen? sa Ruth. Arne tok opp lappen fra lomma og leste høgt:
- Ikke vær redd. Jeg kommer
tilbake når jeg har fått deg og Sivertsen til å bli venner, så kan vi kanskje
flytte sammen på gården.
Kona
fortalte at hun hadde skrevet lappen. – Sivertsen og jeg har diskutert om det
er nødvendig å være uvenner. Vi er blitt enige om at Frank og jeg kan flytte
inn i kårhuset, og alle gjenstandene skal tilbake til
gården der de hører heime, sa kona til Frank. De gamle gjenstandene var laget
av brødrenes tippoldefar. Da Sivertsen fikk gården, fikk Frank alle de gamle og
verdfulle gjenstandene. Det hadde ikke Sivertsen likt. Frank hadde gjømt dem
rundt omkring for at ikke broren skulle
finne dem, og han hadde skrevet opp hvor de lå. Derfor fant ungene dem på
forskjellige steder. Men Hubroen tok gjenstandene fordi den trodde at de var fløyta som ble
brukt for å kalle på han. Alle hadde jo samme mønster og var like lange,
omkring 4 – 5 cm., så hubroen kunne ikke se forskjell på dem.
Plutselig
kom foreldrene gående. De ropte på ungene og ba dem komme. Frank og kona kom
mot dem:
-
Hei, sa de i kor. – Hvem er dere? spurte foreldrene.
-
Jeg heter Frank, jeg er broren til Sivertsen, og dette er kona mi, sa
Frank og pekte på henne.
Så
gikk ungene og foreldrene nedover stien mot bilen. De satte seg inn og kjørte heim.
-
Hvordan har dere hatt det? spurte faren til Tore. – Tja, det har virkelig vært
litt av en ferie, svarte Tore. – Dere skal få høre historia når vi kommer heim.