SØLVFJÆRA

…noe de aldri hadde sett før, en krysning av ørn og løve, men den var tre ganger så stor. Den hadde store, fine sølvsvarte fjær som dekte halvparten av kroppen. Bakparten derimot hadde en vakker og sølvfarget pels og en hale ned til leggene. Bakføttene var kjempedigre, de lignet litt på løveføtter, men føttene foran var mer lik ørneklør.

- Å, så fin den er!, sier Anne. Hun griper kameraet og lister seg ned trappen og ut døra uten at de andre merker noe. Plutselig bryter Tore ut:

- Hva er det den har i kloa?

- Fløyta!, roper Arne. Plutselig skvatt skapningen til. Den stirret blodtørstig på ungene i vinduet. Ruth klynker og gjemmer seg bak Arne. Plutselig ser de et blits fra et kamera, ikke så langt fra inngangen til hytta.

- Hvor er Anne ?!, sier Tore redd og litt forvirret.

- Der nede, hvisker Ruth, hun er helt fra seg av redsel. Plutselig stuper skapningen rett ned mot Anne og tar tak i armene hennes og flyr med henne over låven og blir borte.

De følger etter lyden av vingeslagene og hylene til Anne. Når de kommer fram har skapningen akkurat dratt. De ser ei stor furu med mange greiner, og høyt oppe, et stort reir som er laget av kraftige greiner, mose og torv. De kan høre Anne hyle og rope om at Tore må komme å hjelpe henne ned. Høyt der oppe ser de Anne. Tore klatrer opp. Der ligger Anne og gråter med fløyta i hånden.

- Ta hånden min og sett foten på greina, sa Tore.

- Jeg skal prøve, sier Anne.

- Vent litt, Tore, jeg må ta med fløyta.

- Se, her er kniven og de andre gjenstandene også!

Anne strekker hånden etter gjenstandene og rekker akkurat å ta dem før hun glir og mister fotfestet. Tore tar tak i Anne og løfter henne opp.

På veien tilbake til hytta stopper Arne plutselig.

- Hør! Er det noen som gråter? De går etter lyden.

- Se, der er branntomta! sa Tore overrasket. Der satt Frank med hodet gjemt i et hvitt forkle.

- Dette er det eneste minnet jeg har etter kona mi, sa han og så på ungene med tårevåte og røde øyne.

Anne tar fram gjenstandene hun fant i reiret.

Tore setter seg ned og utbryter:

- Tenk på alt det rare som har skjedd. De andre skjønner hva han mener.

- Husker dere den fjæra vi fant her på branntomta? Den ligner på fjærene til den store fuglen vi så fra vinduet, sier Tore tankefullt.

- Kan det være den store fuglen som har mistet den? Er det en sammenheng her?

- Enn de store fotsporene vi så! Tror dere de kan ha kommet fra skapningen, sier Anne. Plutselig kommer det fra Ruth:

- Hva med de pulserende vingeslagene? Det ble brått stille, før det kom et svakt kanskje fra Arne.

- Dere, da fuglen tok meg, så jeg at den hadde en gullring på venstre klo, og øynene var ikke vanlige fugleøyne, men blå og store som på et menneske.

- Men, hva med hylene, utbryter Anne. Det blir stille igjen. Det så ut som ingen av de visste riktig hva de skulle svare.

- Hvem er det som eier disse tingene, egentlig? De har alle samme utskjæringene. Like store er de også, eller rettere sagt, like små, sa Arne.

Frank tar opp fløyta og studerer den nøye. Plutselig hører de det hjerteskjærende skriket og de pulserende vingeslagene!

- Dette hylet har jeg hørt før. Den dagen huset vårt brant, hørte jeg det samme hylet. Men disse gjenstandene hører til de underjordiske.

- Vi må snakke med de underjordiske, kanskje de kan gi oss forklaringen