Kapittel 1; Ruth blir redd

- Hva var det, sa Anne. - Jeg vet ikke, sa Tore. Jeg har aldri hørt noe lignende tidligere. Han så lenge på den mystiske fløyta, og la den så forsiktig ned på nattbordet. – Jeg er redd, sa Ruth, - jeg vil hjem! - Det går ikke, sa Arne. – Det er alt for langt å gå. Husk at vi er tre mil i fra nærmeste bebyggelse, og det er stappmørkt ute. – Jeg tør i hvert fall ikke å gå ut nå, sa Anne. - Nei, det er nok best vi blir her. - Enig, sa Tore. - Vi blir her.

Tore, som var den tøffeste av dem alle, gikk bort til vinduet og åpnet det forsiktig. Arne, som egentlig var gjengens nysgjerrigper, gikk også bort til vinduet. De to guttene sto og speidet nedover mot Stakkavatnet, mens jentene ventet spent i bakgrunnen. Det var helt stille nå. Alle holdt pusten og ventet på hva som skulle skje. Og da, plutselig, ble stillheten brutt. Det var Tore som ropte; – Se! Der nede! - Det er noe som rører på seg! - La oss gå ned til vannet og se hva det kan være, sa Arne. - Jeg er redd, sa Ruth, - jeg vil ikke! Ruth, som var den mest mørkredde av dem alle, syntes det var skummelt å være ute når det var mørkt, og valgte derfor å bli igjen i hytta da de andre la i vei nedover mot Stakkavatnet. Anne var egentlig ikke så tøff hun heller, men forelsket som hun var i Tore, valgte hun å bli med guttene. Hun hadde vært avstandsforelsket i den kjekke lysluggete gutten lenge nå, og ville vise at hun også var tøff. Kanskje ville Tore ”oppdage” henne da? Og kanskje kunne de bli kjærester også? Det var i hvert fall verdt et forsøk, tenkte hun, og gikk for å slå følge med guttene.

Tore, Arne og Anne tok på seg støvlene og gikk ut. De tok med seg ei lommelykt, slik at de kunne følge stien nedover til vannet. De så seg omkring, og ropte ut i nattemørket; - Er det noen der.....? Men det var ingen som svarte. Det eneste de kunne høre var vinden som suste i tretoppene, og vannet som plasket mot land. De lyste med lommelykta også, men kunne ikke se noe. – Det var sikkert bare en rev, sa Arne. – Kom, så går vi tilbake til hytta og legger oss. Med det samme hørte de et skrik oppe i fra hytta.

- Det er Ruth, sa Anne forferdet. – Det har skjedd noe! – Kom, vi må skynde oss tilbake til hytta! Og dermed la de på sprang alt de orket alle tre. Tore sprang først, med Arne og Anne hakk i hel. Da de kom fram, så de at hyttedøra sto på vidt gap. De løp opp på loftet, og fant Ruth liggende livredd langt nede i soveposen. – Ruth? – Hva er det? – Har det skjedd noe?

Go.. goo.. gooodt at dere kom, sa Ruth med skjelvende stemme. – Je.. jeee.... jeg hørte fotspor utenfor, og trodde det var dere som kom tilbake. Jeg gikk ned i stua og åpnet ytterdøra, men det var ingen der. Og da; Det var da jeg fikk øye på det; - en kniv! På trappa lå det en kniv!!! - Jeg skrek til med det samme. – Ja, vi hørte det ja, sa Arne. - Vi hørte det! - Livredd som jeg var, fortsatte Ruth, snudde jeg tvert om og sprang opp og gjemte meg i soveposen. - Men ikke nok med det. Mens jeg lå der, hørte jeg fotspor igjen. Jeg tok mot til meg, reiste meg og tittet forsiktig ut gjennom vinduet. Og tro det eller ei, men da så jeg noen som gikk bortover mot det gamle fjøset!

Herregud, sa Anne. - Så merkelig. Hvem kan det være? Og så midt på natten da. Vet ikke, sa Tore. – Men vi kan jo finne ut av det. La oss gå til fjøset for å se. - Nei, vent litt, sa Ruth. Se her! – Se på kniven jeg fant. – Er den ikke fin? Kniven var bitte liten. Den var 4-5 cm lang, og hadde et skaft av tre. Skaftet hadde fine utskjæringer – akkurat sånn som på fløyta de hadde funnet tidligere på dagen. - Jøss, sa Arne. – Se på den da, dere! Det er jo samme mønsteret som på fløyta jo. – Så merkelig... Hent fløyta, Anne, så kan vi sammenligne. Anne reiste seg og gikk bort til nattbordet for å hente fløyta. Hun lette både høyt og lavt, men kunne ikke finne fløyta. – Fløyta er borte, sa hun. – Den er ikke her!

Med det samme hørte de det smalt i fjøsdøra. - Kom, sa Tore, vi går til fjøset! - Dette må vi finne ut av! Tøff som han var, puttet han kniven i lomma, og la i vei foran de andre. Ruth, som egentlig var livredd og ville hjem, ble også med. Hun torde slettes ikke å bli igjen alene i hytta denne gangen. - det var sikkert. Da de kom utenfor hytta oppdaget Anne noen rare fotspor. – Se, sa hun,

- se på disse merkelige fotsporene! - De kan umulig stamme fra noe menneske! De stoppet opp og så på hverandre. – Jeg er redd, sa Ruth. – Så, så, trøstet Arne, og holdt omkring Ruth. - Alt har sin forklaring, - også dette. Arne, som lenge hadde vært avstandsforelsket i Ruth, prøvde så godt han kunne å berolige henne. At han selv var livredd, var en annen sak. Han prøvde å skjule det så godt han kunne, men det var ikke lett der de sto i nattemørket - langt oppe på fjellet, langt unna folk, og med mange underlige ting som skjedde rundt dem.

De merkelige fotsporene førte dem rett inn mot det gamle fjøset, og nå sto hele gjengen samlet foran den store fjøsdøra. De sto helt stille alle sammen og lyttet da Tore forsiktig åpnet døra. Og da, plutselig...