Kapittel 7 Den mystiske mannen

- Hva ler du av? spurte Anne med en redd, men samtidig modig stemme. – Vi må prøve å åpne døra og komme oss inn til Anne og Ruth! sa Tore. – Ja, kanskje vi får den opp hvis vi prøver å dytte den samtidig, sa Arne. De telte til tre og sprang på døra. Det gikk ikke.

- Hva skal vi gjøre? sa Arne fortvilet. –Vi får bare prøve igjen, sa Tore. Denne gangen gikk det heldigvis! En grusom stank slo mot de redde guttene.

I det døra slo opp, fikk de et glimt av hvordan mannen så ut. Han hadde langt grått hår, lang skjev nese, buskete øyenbryn, kullsvarte smale øyne og kroppen var lang og mager. En lang svart kappe med hette, hang nedover ryggen hans. Mannen så veldig skummel ut, men også litt trist. Arne, den nysgjerrige, spurte hva mannen het. Anne, Ruth og Tore så spørrende på han. –Jeg heter Frank, sa han barskt.

- Hva heter dere da? spurte Frank. Vi heter Ruth, Anne, Arne og Tore, sa Tore, og pekte etter tur.

Her var det kaldt og mørkt, sa Arne skjelvende. –Vi har hørt alt du har sagt, men det er ikke vi som har tatt kona di! sa Tore bestemt. Det og ta hevn er jo fryktelig! sa Ruth med en redd stemme. - Hva er hevnen? spurte Anne nervøst. Noen, eller noe, har tatt kona mi, og det skal de få svi for! - Vi skal hjelpe deg og finne kona di, hvis du hjelper oss ut herfra. - Avtale, sa Frank. - Det er ikke oss du vil hevne deg på! - Første gangen vi var her var for noen måneder siden, sa Tore. - Ja, vi var her for å kjøre inn proviant som vi skulle ha til denne hytteturen, la Anne til.

– Hva skjedde med deg og kona di? sa Tore. - Vi hadde vært lykkelige gift i over 40 år og hadde ventet på at vi skulle bli gamle sammen.

- Men, en dag jeg var ute og fisket i Stakkavatnet, kjente jeg plutselig en sigende røyklukt. - Jeg ble urolig og visste med en gang at kona mi var i fare, siden den nærmeste bebyggelsen var over 3 mil unna. - Da jeg kom til huset var det nedbrent! - Jeg begynte å rope på kona mi, men fikk ikke svar. - Hun var borte!! Et stykke unna branntomten lå det en papirlapp. - Der sto det : ikke vær redd, jeg kommer tilbake en gang når jeg har……….. – Sto det ikke mer? spurte Ruth nysgjerrig. - Nei dessverre, resten var revet av. - Det var en trist historie, sa Ruth med en gråtkvalt stemme.

Plutselig rumlet magen til Tore. –Jeg er sulten, pep Tore. - Vi også, svarte de andre. - Men, nå vil jeg ut av denne hulen, summet Ruth. Frank tok hintet og gikk noen få skritt inn i rommet. Han åpnet en dør som var kamuflert med gjørme. Da Frank tok i dørhandtaket falt døra av hengslene. Der var det en tauheis. Det var bare plass til en om gangen, så Tore dro først. De andre dro etter tur. –Endelig dagslys å se, sa Ruth. Det hadde blitt tidlig kveld, og en sval bris strøk dem i kinnene. Da de snudde seg for å takke Frank, var han ikke der. - Merkelig, sa Tore. – Ja, ja, han dukker vel opp siden. De begynte på veien tilbake til hytta. Da de kom frem startet de med å lage mat. Da de spiste var ikke Ruth seg selv. – Hva er i veien? spurte Arne med et trøstende blikk. Han la hånden varsomt rundt skulderen til Ruth. - Etter alt dette som har hendt, har jeg fått hjemlengsel! gråt Ruth. Det ble stille i rommet. De trøstet Ruth før de gikk slitne til sengs.

Midt på natten bråvåknet alle av de pulserende vingeslagene og det hjerteskjærende skriket som kom utenfra. - Nå vil jeg også hjem! sa Anne. Siden Tore lå nærmest vinduet, var det han som gikk for å se.

– Kom og se dere også, hvisket Tore. Da så de……….