Kapittel 2: Den mystiske skyggen
Det
gikk kaldt nedover ryggen til Arne, Ruth ble så redd at hun klamret seg til
ham, noe Arne slett ikke hadde noe imot.
-Kom så går vi opp på
høyloftet, sa Tore, og satte av gårde. De andre nølte litt, men så gikk Anne og
Arne etter. De stoppet og så seg bak. –Kom du og da Ruth, sa Arne. –Nei, jeg
vil ikke, jeg er livredd, jeg t-tørr ikke, pep Ruth.
-Nei vel, da blir du sittende
helt alene da, men hvis du vil kan du jo gå inn i hytta, sa Anne. Anne og Arne
begynte å gå. Så hørte de lette fottrinn: -vent på meg. Jeg tør ikke å være
igjen her alene. De snudde seg og så at Ruth kom løpende etter. Så fortsatte de
å gå videre. De så at Tore satt på kanten av en trapp. -Er dette trappa til
høyloftet, spurte Arne. –ja det er vel det, sa Tore, blir dere med opp? –jeg
blir med, sa Anne tøft. –jeg er også med, hvisket Ruth og Arne i kor. De
begynte å gå opp den råtne trappa. Den var gammel og ikke særlig trygg heller, men
de fortsatte helt opp til toppen. De bestemte seg for å liste seg lengre inn på
høyloftet, de ville gå tett samlet alle fire. Så hylte Ruth av skrekk, de andre
så på henne med store øyne. –hva er det? sa Arne. Men Ruth fikk ikke fram en
lyd, hun var livende redd. Til slutt løftet hun opp armen, hun knyttet sammen
alle fingrene, bortsett fra pekefingeren. De andre så dit Ruth pekte, de måpte
alle sammen, Arne skalv heftig. De så på en STOR mørk skygge, bak en liten
brun- grønn høyball. Alle visste at den skyggen ikke var fra høyballen.
Tore skvatt til idet han merket at kniven i lomma rørte på seg. Han tok hånda ned i lomma og prøvde å få tak i den, men da han rørte den, gled kniven ned igjennom bukselomma, og rett på gulvet. Han merket at kniven skar han.
–Auuu! hvinte Tore.
I
det samme som kniven datt ned på gulvet, hørte de det samme hjerteskjærende
skriket som tidligere på kvelden, da de hadde blåst i fløyta. Alle stivnet av
skrekk! Like etterpå kom noen kraftige, pulserende vingeslag. Og så….stille!
Anne
satte seg sakte ned på huk for å se på noe som lå på gulvet. –nei men” sa hun.
Tore satte seg ned ved siden av henne. –nei jøss, sa han. De andre så ned, men
måtte sette seg ned på huk de også. Det var kniven som hadde falt ned fra Tores
lomme, den var forvandlet. –Et trestykke, sa Anne. –Nei, sa Tore. –Det er jo
utskjæringer som på fløyta og kniven. –Denne er også 4-5 cm lang. –Det ligner
på en rar fisk med finner, sa Ruth. Det var de andre enige i.
-ko….ko….ko…kom la oss komme oss inn i hytta, dette
var ubehagelig, sa Arne og grøsset. –Ok da, sa Tore, som egentlig ville
utforske mer. Han stakk skulpturen lynraskt i lomma. De fire ungene løp opp til
hytta som om de hadde ”styggen selv” i hælene og smatt inn døra.
De gikk inn i stua og satte seg
i den gamle, rufsete sofaen. Det plumpet ord ut av munnen til Tore om alt som
hadde skjedd. Plutselig banket noen eller noe på ruten, -Uææææ! skrek Ruth, som
satt nærmest vinduet. - Kom vi springer opp på rommet. – ja, kom så springer vi
opp, sa Arne og Anne i kor,
De sprang opp på soverommet,
alle ville komme først i soveposen.
De hadde en lang prat om hva
som hadde skjedd den kvelden. Helt til de sovnet, utslått av den lange og
spennende dagen.
Neste morgen våknet Ruth forskremt av en lyd. Det
var heldigvis bare Tore som snorket høyt. Ruth så på klokken og sa: -Våkn opp
Anne, klokka er halv ni.
–Jada, sa Anne grinete.
Etter noen minutter, da jentene hadde kledd på seg,
vekte de guttene. Ruth vekte Arne og Anne vekte Tore.
Når de kom ned på kjøkkenet, hjalp alle til med å
dekke bordet. –Men hva skal vi spise da, sa Arne. –Kanskje vi kan dra ut og
fiske fisk til frokost, foreslo Tore. –Ja, noe som ikke er skummelt, sa Ruth.
Da de kom seg ut i båten fikk Ruth napp med en gang. –Arne kom og hjelp meg, fisken
er så tung. –Jada masa, sa Arne. Da de fikk opp fisken så de at det var en
stor, feit gjedde. Tore ble så glad at han begynte å gjøre den opp i båten. Da
fikk han øye på en gammel fiskekrok i magen til fisken. Den var 4-5 cm lang, og
hadde samme mønster som på skulpturen!
Tore stakk hånden i lomma for å ta opp skulpturen. I
det samme hørtes de samme pulserende vingeslagene som kvelden før. Han skvatt
til og mistet balansen. PLASK!!!